Demi (Ed Harris) er en erfaren og respektert ubåtkaptein i den russiske flåten. Under stor misnøye blir han beordret til å avbryte mannskapets permisjon for igjen å dra ut på oppdrag. Med på ferden blir også noen tvilsomme etterretningsmenn som ser ut til å ha sin egen agenda. Snart viser det seg at mannskapet må velge side i en avgjørelse som kan være med på å starte den neste verdenskrigen.

Regissør Todd Robbinson (Lonely Hearts og White Squall) har stort sett levert filmer som har havnet i midtsjiktet. Selv om han ikke har fått til de store titlene, så har han allikevel levert bredt innenfor en del sjangre. I Phantom har han klart å anskaffe seg en solid skuespillerliste med blant annet Ed Harris (A beautiful mind og The Rock) og David Duchovny (X-files og Californication). To navn som absolutt har levert sitt innenfor filmverdenen.

Ed Harris er nok en personlig favoritt. Han har vist gang på gang at han klarer å levere karakterer med innlevelse og personlighet. I Phantom gjør han intet mindre som den tosidete ubåtkapteinen. Karakteren Demi har oppnådd hans status takket være farens marinekarriere. Selv sliter han med hjernetrauma, angst og epilepsiutbrudd. For seeren får vi servert en kar som er vanskelig å plassere i enten dyktighet eller udugelighet. Dette skaper spenning og interesse for handlingen videre og hvor vi får bli bedre kjent med hovedpersonen. Ed Harris klarer dermed å skape en personlighet med interesse og liv i seg.

David Duchovny posisjonerer seg også som antagonisten i denne filmen. Prestasjonen er allikevel så vidt middels. Skurken han leverer virker like stiv og kunstig som en halvfungerende robot fra star trek. Det virker som om han har satset all hans trening og evner på et gjennomgående kaldt og likegyldig blikk. De stirrende øynene med den halvdøde kjeven blir kjedelig i lengden, og selv om han tilslutt river skjorta av i sinne, og viser frem tattisen, så blir det ikke det store skremningsmomentet av det.

Ubåtfilmer er spennende og har mye å gi. Det er noe med det å være på dypt farvann og hvor det eneste som holder trykket på plass er en hermetikkboks. Men kanskje en av de virkelig gode momentene ved slike scenarioer er nettopp stillheten og de intense øyeblikkene i kamp hvor man ikke vet om fienden har oppdaget en eller ikke. Dette er det en hel del av i Phantom, men samtidig kommer spenningstoppene altfor kjapt og ikke minst så kommer løsningen på mysterier for fort. Det er som om en golfturnering går over i rugby på få sekunder, slik at man ikke helt klarer å henge med. Her savnes det mer spilletid og lengre avbrekk før mysteriene nøstes opp.

Filmens slutt er også noe uortodoks. Og her virker det som om regissøren har prøvd seg frem med noe kunstnerisk dilldall som egentlig ikke fungerer. Hovedpersonen har også en uløst fortid som skal graves frem, men heller ikke her blir det noen ordentlig forløsning. Det virker som om tråden har blitt startet i håp om å gjøre hovedpersonen mer interessant, ikke minst med forsøk på å hive inn et par skrekkbilder her og der. Men dessverre så klarer man ikke å imponere her.

Phantom har mye potensiale. Her er det en spennende bakgrunn med den kalde krigen, samt en hel rekke kjente navn på rollelistene. Animasjonene er også gode og virkelighetstro, selv om størstedelen av filmen spilles i dialogform i de trange omgivelsene. Men løsningene kommer for kjapt, og en kjedelig Duchovny klarer ikke å levere en spennende nok skurk.

[ Anmeldelsen er hentet fra: www.krismunthe.wordpress.com ]