Andre verdenskrig har etterlatt Japan i ruiner. De amerikanske militærokkupantene blir sendt inn for å undersøke om landets respekterte keiser var involvert i krigsforbrytelser. General Fellers blir satt til å lede etterforskningen, men tidsfristen er på korte ti dager. Konklusjonen hans vil avgjøre keiserens fremtid, og med det i tankene vil også et helt folkeslag reagere.

Krig er kjipt
Emperor tar det modige steget med å moralisere over den amerikanske bruken av atomvåpen. Dette bør regissør Peter Webber (Pike med perleøredobb og Hannibal Rising) få ros for, selv om han spiller det ut litt trygt. Moralen ebber ut i at begge partene hadde feil, så håndhils og si unnskyld akkurat som store gutter gjør i sporten. Allikevel er det hyggelig for enhver ikke-amerikansk TV-titter å få se en slik beklageliggjøring på trykk. 

Historien har saft i seg, basert på en sann historie om keiseren Hirohito og spørsmålet om hans skyld Japans krigføring. Denne filmens utfordring derimot ligger nok heller i gjennomførelsen. Budsjettstørrelsen vitner om at dette ikke er en storsatsing, og dette gjenspeiles i fattig dataanimasjon og noen kameraperspektiver som bommer her og der.

Er alt ”lost”?
Matthew Fox kjent fra TV-serien Lost havner i hovedrollen her. Han fungerte kanskje som den halvnevrotiske legen på øya, men i denne filmen halter skuespiller en del. Det er rett og slett noe med evnen til å fordele følelser, enten han er i konfrontasjoner eller ivrig i kjærlighetsforhold, det blir bare ikke helt ekte. Ta for eksempel den ene scenen i en opphetet argumentasjon hvor skuespillerens respons er å trave mellom å stirre kaldt inn i trynet på motstanderen og det å stirre tomt ut i lufta. Det blir ikke bra TV dette.

Tommy Lee Jones (Men in Black og Hope Springs) som sjefen til hovedpersonen fungerer. Men nå er jo den erfarne skuespilleren kvalitetssikring så det holder, og bare hans nærvære er nok til å løfte filmen noen hakk. Men dessverre så tar han en mer skjermet rolle i bakgrunnen, dermed blir ikke ”jones-effekten” like stor. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg satt denne karen i hovedrollen i stedet.

All you need is love?
Det er også smurt inn en sippete kjærlighetshistorie om en soldat som må finne sin tapte ungmø (kvinne). Dette kunne ha fungert, men dessverre så blir de romantiske scenene så glanspolert at øynene begynner å svi. Selv en SE & HØR forfatter kunne ha regissert denne opplevelsen bedre.

Konklusjonen må og bør forbli at Emperor er en middelmådig film. Handlingen er god, men mål blir nok bedre enn midler. Matthew Fox klarer ikke å levere, og det klarer heller ikke det filmtekniske.