To jenter forsvinner under mistenkelige omstendigheter. Et søk settes i gang samtidig som desperasjon preger de berørte. En mistenkt kommer til overflaten, men er han den skyldige? De pårørende starter jakten, og grensene for rett og galt blir tvetydige når egne barn er i fare.

Gjennomført, gjennomført, gjennomført
Kanadisk fødte Denis Villeneuve (Maelström og Polytechnique) er kjent for dramatitler som tar opp sterke temaer. Prisoners er intet unntak og i dette tilfellet er det barnekidnapping og tortur som settes på dagsorden. Interessante temaer som absolutt er verdt å belyse, og noe regissøren virkelig viser at han mestrer.

Det er blant annet noe i hvordan Villeneuve får frem handlingen. Vi kastes inn i en virkelighetsnær og enkel tilværelse i en utkantsbebyggelse. To familier presenteres hvor den ene er gjennomsnittlig, men den andre har et familioverhode utenom det ordinære. Faren (Hugh Jackman) er en sterkt troende som har viet sitt liv til å forberede seg til katastrofens tider. Han er på ingen måte en dårlig type, men skiller seg ut i hans hengivenhet til tro og moralen. Vær alltid forberedt er hans motto, noe som vises i matvarelager og sterk styring innenfor familien.

Saktegående, men krydret med spenning
Regissøren vår har i dette tilfellet valgt en saktegående stil på filmen. Dette gjør at forventninger og spenning virkelig bygger seg opp. Blant annet får man en helt essensiell introduksjon til hva slags personlighet de berørte skal ha. Dette gjør at man som seer opplever medfølelse og bekymring for ofrene.

Men den store styrken ligger også i dialogen. Samtalene med den mistenkte gir akkurat passe informasjon til at man begynner å lure, samtidig som man ikke helt vet. Prisoners er uten tvil en film som holder nervene i gang mens man lurer på om at alt skal havne i grus.

Wolverine i fåreklær
Hugh Jackman (X-men og The Prestige) gjør en fabelaktig innsats som den hengivne faren i filmen. Fra klør og tryllekunstner viser han nå at han klarer å få frem den tvetydige karakteren som slites med hevnens grenser. Han får et møte med den mistenkte og tar loven i egne hender, men prisen har sine grenser. Og det er nettopp denne tvisten som er filmens høydepunkt.

Jake Gyllenhaal (Source code og Donnie Darko) er også et navn som bør nevnes. Han spiller politidetektiven som får saken, og er en type blandet av dyktighet og det eksentriske. Gyllenhaal må balansere reglene på den ene siden, og fortvilelsen etter å få løst saken på den andre. Skuespilleren får frem en kar med interesse og man trives i prosessen med å bli kjent med ham. Rykningen i øynene blir et vant kjennemerke

La Grande Finale
Det er lite som kan sytes på ved denne filmen. Skuespillerne er fantastiske, handlingen treffende og atmosfæren nervepirrende. Både Jackman og Gyllenhaal viser sider av seg selv som kler dramarollen. Med et lavt tempo får også spenningen bygget seg opp, ikke av haugevis av effekter, men i de rolige øyeblikkene. Det eneste som trekker ned er i valget av skurken. Filmen er en rullende snøball som har et vanvittig momentum, dessverre blir den endelige kollisjonen noe fattig i forhold. Man savner en skurk som leverer til forventningene. Men ikke forstå meg feil, filmen slutter ikke som en skuffelse, men den mangler det ekstra puffet som trengs for å gjøre dette til en av de store.