---

Terningkast:


Ingress:

Joe Doucett er definisjonen på manglende integritet. Han er en selvopptatt alkoholiker som snyter på andres velvilje. Men en dag vender alt om når han blir kidnappet. Og etter å ha vært innesperret i tjue år er Joe besatt på å ta hevn.

Anmeldelse:

Regissør Spike Lee (Inside man og Malcolm X) tar hovedsetet i denne filmen her. Oldboy er en nyinnspilling av den sørkoreanske filmen med samme navn. I denne utgaven kan filmen beskrives som en krysning av Taken og et av Quentin Tarantinos mange prosjekter. Beskrivelsen smart kampsport kombinert med maksimalt gørr passer.

En forandret mann

Josh Brolin (W. og No Country for Old Men) har hovedrollen. Joe er en svært usympatisk mann som er like kåt på kvinner som på alkohol. Når han ikke prøver seg på klienter og unngår farsrollen, så skårer han høyt på promillen. Det spenstige punktet i Oldboy er prosessen hvor han forvandrer seg. Innesperret i et lite rom går han gjennom flere steg i alt fra sinne til manisk depresjon. Trinn for trinn bygger han opp et nytt menneske både i integritet, men også fysisk. Joe blir intet annet enn en vandrende tanks.

Dette er filmens store gode. Som seer får vi bli med på en endring som virker reell. Men samtidig takler ikke Brolin like godt rollen som nyomvendt. Han virker kald og likegyldig, med få antydninger til personlighet. Skuespilleren makter ikke å få frem en levende rolle i etterkant. En mangel på replikker er nok uten tvil en medvirkende faktor

Rå kampsport

Kampscenene er stilige når hovedpersonen takler bølger på bølger av fiender. Kontrasten er når kun tre personer klarer å få ham i kne. Dette skiftet i ferdigheter er vanskelig å forstå. Men det er ellers stilig å se sidebevegende kamera mens never og spark flyr om hverandre.

Oldboy er også drøsset i drøy vold i alt fra drapsvoldtekt til fjerning av knokler. Begivenhetene blir svært så ufordøyelige og letter gjerne på mageinnholdet i etterkant. Quentin Tarantino gjennomfører jo mye av det samme, men allikevel på en annen måte. Volden blir så overdrevet i hans filmer, at det blir noe latterlig og uvirkelig over det. Dette gjøres ikke i Oldboy.

Tre er best

På heltenes side har vi tre karakterer. En trofast venn gjennom årene og en ung jente som finner sitt redningsprosjekt gjennom Joe. Trioen fungerer godt og gir en slags etterforsker/mystikk opplevelse rundt det hele. Hadde regissøren fulgt denne linja så er det gode muligheter for at filmen hadde endt opp bedre. Men i stedet så bades man i den ene voldtektsscenen til den neste, kun uavbrutt av blodsprut og deformiteter.

Man kan forstå at regissøren har prøvd å holde seg tro til sin sørkoreanske opphavsfilm. Men kanskje man kunne ha valgt en annen fremstillingsmåte, med mindre innvoller og mer mystikk.

The bad guy

Skurken har noe fart i seg. Sharlto Copley spiller en skrudd psykopat fra overklassen. De første møtene skjer gjennom telefonsamtaler hvor motstanderens identitet er skjult. Snart settes tiden på spill når han begynner å true heltens datter. Men så skjer utviklingen og man oppdager både ansikt og motiv nokså kjapt. Et sukk er angående spørsmålet om hvorfor man ikke kunne ha blitt holdt på vent litt lenger, slik at spenningen fikk bygge seg opp ordentlig.

La meg avslutte med to sitater fra The New York Observer, som kritiserer filmen som et fall fra den originale filmens mer psykologiske vri: "Oldboy keeps going, always promising one more shock to keep you nauseated and more work to be done with a shotgun and a tire iron. The longer it drags on, the sillier it gets. A preposterous narrative, illogical red herrings, trick endings, bad acting and—shazam!—Spike Lee turns into M. Night Shyamalan!" og "A lazy adaptation of Park Chan-wook’s psychological thriller"

Konklusjon

Oldboy har blitt mottatt med alt fra kritikk til ros. Men gjennomsnittet rangerer nok dette til en nokså gjennomsnittlig film som lett går i glemmeboka.

 www.krismunthe.wordpress.com