Født av kongelige blir de to søstrene Elsa og Anna snart tronarvinger. Men den Elsa viser seg å inneha magiske krefter. Etter en nær dødsulykke hvor kreftene mister kontroll, blir de to separert og tvunget til isolasjon. Men en dag må de vise seg for folket, og Elsas klarer ikke lenger å styre seg.

Walt Disney troner på tegnefilmfronten når det gjelder erfaring. Snøhvit, Tornerose eller Løvenes konge, filmselskapet har levert merkevarer. Da er det grunn til å vise respekt når de av slik sort produserer enda en animasjonsfilm. Men klarer gjengen å beholde magien?

Fra gammelt av

Den danske forfatteren H.C. Andersen skrev i sin tid eventyret Snedronningen. Walt Disney har adaptert det, men beholdt svært lite av opprinnelsen. En kjapp titt på eventyret er nok til å vise dette. I stedet har vi endt opp med en noe enkel og skrelt utgave som for det meste består av vakre kjoler, sanginnslag og overparfymert romantikk. Ikke det at Disney ikke har kjørt samme linja før, men det er bare det at dette blir det største fokuset i Frost.

Filmen har en tiltrekkende introduksjon, animasjonen er pen og godt tegnet av Walt Disney Animation Studios. Mulig at denne begrunnelsen er noe rendyrket, men med Pixar som målestokk, så er allikevel ikke kvaliteten like god. Pixar har et øye for detaljer og originalitet. Frost viser nok i større grad enklere karaktermodeller, og verdenen har ikke den store dybden heller. Nå skal det jo nevnes at Pixar og Disney har et nært samarbeid og produserer filmer om hverandre, men i for eksempel Up som har begge navna på seg, så er det lett å se forskjellen.

Snømann, reinsdyr, prinsesse og en isbitleverandør
De fire heltene består av overnevnte. Kristen Bell (Veronica Mars) spiller en ivrig og uhøytydelig prinsesse og leverer egentlig ganske greit. Hun viser en gutteaktig og rørete type som er morsom, i hvert fall helt til romanseklinet slår til. Kristoff er hennes medpart og er standartoppskriften på kjærlighetsrollen med ydmykhet, styrke og fra enkle kår. Askeladden på boks med andre ord.

Også har vi en snakkende snømann som skal være det morsomme slaget lik Donkey i Shrek. Problemet er bare at han prøver altfor hardt, replikkene er utidige og karakteren i seg selv har ingen naturlig plass i filmen. Snømannen dukker bare opp uanmeldt og i tillegg nokså sent inn i spilletiden. Alle animasjonfilmer burde ha et større innslag av fungerende humor for å fange de voksne seerne.

Frost forblir en kjedelig prinsessefilm som har lite kjøtt på beina. Vendepunktet er også latterlig, og forutsigbart fra starten av. Jeg siterer forfatter Erlend Loes anmeldelse av filmen: ”Antagelig kan Frost klare å engasjere en ganske ung målgruppe, men filmen er for svak til å trollbinde voksne som har sett den del film fra før, og da er oppgaven ikke løst godt nok.”

Konklusjon
Til tross for å ha blitt rost til skyene, klarer jeg ikke å hive meg på denne bølgen. Frost er et ypperlig prosjekt for prinsessete jenter, men for de som krever mer handling og mer karakterbygging, så er ikke dette veien å gå. Da finnes det altfor gode animasjonsalternativer på markedet.