Den eldre Matthew mister kona til en kreftdiagnose. Etterlatt i savn og tomhet blir tilværelsen vanskelig. Men så dukker en ung kvinne opp i livet og snur det meste på hodet.

Tungt tema
Handlingen i filmen spinner rundt tapet av kjærlighet, og hvordan livet fortsetter etter det. Gjennom en rekke tilbakeblikk kommer savnet ennå sterkere til syne, og det er lett å la seg gripe. Regissør Sandra Nettelbeck (Helen og No reservations) er vel bereist innenfor sjangeren, men her med en mer dyster vri på romantikken.

Gjennom samtaler mellom den avdøde og ektemannen, forstår man dybden i forholdet deres. Desperasjonen etter å få sin elskede tilbake kommer også frem. Disse samtalene er svært rørende, samtidig som det er en fremgang i de. Etterhvert forstår man mer av hvordan sykdommen regjerte, og ikke minst hvordan ekteparet opplevde det å forlate hverandre.

Filmens utgangspunkt er lett å bite på, men filmen vil ha mer, og det med en sprudlende forandring. Clémence Poésy spiller den vakre og engasjerte Pauline, som selv søker tilhørighet annetsteds. Dermed utfyller de to hovedpersonene hverandre, begge savner noe, men på hver sin måte.

De møtes på bussen i en by som haster forbi. Matthew er en amerikaner i et land som virker så fremmed og likegyldig til hans tilværelse. Når hans kone er gått bort, er også kontakten med omverdenen sluknet. Menneskene er jo fortsatt til stede, men uten noen funksjon, alt dreide seg rundt hans elskede. Pauline blir et brudd i denne tåken, en fremmed som ser ensomheten, og som plukker opp tråden. To som finner hverandre, i håp om å finne trøst.

God ide, men haltende gjennomført
Det er heller ikke lett å vite om man skal le eller gråte til tider. Regissøren må ha vært usikker selv. Gillian Anderson (X-files) fikk innslag som den overstressede og halvgærne datteren i filmen. Man kan se at formålet var å skape en lettere tone og gjerne litt latter. Dessverre forblir kvinnen et irritasjonsmoment, og har ingen naturlig plass i historien, annet enn tafatt forsøk på komedie. Gillian prøver for hardt.

Sønnen i det anstrengte forholdet med faren er noe annet. I starten går Justin Kirk trøtt med øyeposer på størrelsen til Italia. Han virker like engasjert som et kateter, men får heldigvis en nødvendig vending mot filmens siste halvdel. Da blir også konflikten med faren interessant, og forholdet med de to blir god drama.

Kan Batmans butler skape magi?
Den over 80 år gamle Michael Caine (Children of men og Batman) har hovedrollen. Dette er en skuespiller med mye fartstid og ikke minst med dyktighet på rullebladet. Caine er allikevel ikke nok til å heve filmen til topps. Ting er for saktegående og historien forvirrende. Hadde man i større grad klart å skrelle av særheten og ikke minst fylt de roligere periodene med innhold så hadde mye vært gjort. Jeg vil allikevel rose filmskaperen for å velge en slutt som er modig og med nok piff til å la tankene virke etter rulleteksten.