En gruppe forskere leter etter liv på Mars. Men ferden går mot slutten og søket har tilsynelatende vært uten hell. Mannskapet begynner å bli utålmodige og nervene er ikke på topp. Alt snur seg når en av forskerne oppdager at de ikke er alene.

Farlige marsboere

Filmer om angrep fra verdensrommet er ikke noe nytt. I denne utgaven tar vi reisen til Mars, en planet som har vært godt omtalt i moderne forskning den siste tiden.

I siste halvdel av 2013 kom storfilmen Gravity og i kjølvannet, denne mindre fremhevde filmen. The last days on Mars er produsert av en hel rekke britiske filmorganisasjoner. Dette gjenspeiles også i rollelistene med en rekke skuespillere fra Storbritannia krydret med en russer og et par amerikanske personligheter.

Vi starter opp med en ganske pen introduksjon. Filmet ved sanddyner i Jordan får vi et ørkenlandskap som kan aksepteres som en fremmed planet. Datagrafikken er pen å se på i alt fra sandstormer til romskip. Vi møter en isolert og saktegående tilværelse som astronaut. Liev Schreiber (X-men: Wolverine og Salt) sitter i hovedsetet. Det er spenstig å se denne karen som et mer ordinært menneske og med noen dramamomenter. Karen gjør det godt og er absolutt den som løfter filmen opp.

Sigourney Weaver goes british

Det er også en instrumental og røff medforsker som i beste fall kan minne om Sigourney Weaver. Hun har en viktig rolle, men ikke som essensiell i filmen. Etter hvert som faren oppdages, starter en typisk jakt på gruppen, hvor spenningen ligger i hvem som overlever. Det er også et element av tillit her ettersom man aldri helt vet hvem som kan være neste fiende.

Man savner allikevel litt mer mystikk. Mannskapet er på randen av nevrose etter å ha tilbrakt mange dager fra hjemplaneten. Ikke nok med det så har arbeidet nesten vært nyttesløs og hjemreisen er heller ikke uten utfordringer. Dette er et artig utgangspunkt, men en savner mer fokus og tid på å bygge opp under denne stemningen. I stedet farter man fort forbi for å treffe spenningspunktene.

Flukt, flukt, flukt

Deretter tar det kort tid fra mysteriet til oppdagelse av hva som foregår. Hvorfor ikke heller bruke mer tid på å skape grøsninger av det skjulte? The last days on Mars har spennende perioder som er ganske intense, men det kunne ha vært enda bedre bygget opp med stillere øyeblikk.

Slutten er kanskje noe av det mest fascinerende med filmen. Dette kommer etter å ha reist en berg- og dalbane av handling i høy og lav kvalitet. Når filmen tar sin ende sitter man igjen med en sult etter å ha opplevd mer, og dette er en vellykket konklusjon.

God sci-fi?

Hva skal man si om The last days on Mars? En artig atmosfære blandet med et spennende plott gir en god start. En del tamme skuespillere gir allikevel noen dempere på at dette ikke er en toppbudsjettsfilm. Ved å slippe denne tittelen i samme år som Gravity er det stor konkurranse. Gravity har en effektkvalitet og historieoppbygning som er langt mer kraftfull. The last days on Mars spiller monsterkortet, med en fiende som ikke er like engasjerende. Så vi ender nok opp med en film som er grei underholdning, men med mange fattige perioder.

 www.krismunthe.wordpress.com