---

Terningkast:


Ingress:

Bilbo Baggins fortsetter ferden for å frigjøre dvergenes hjemland ved ensomfjellet. Med til hjelp er trollmannen Gandalf og en håndfull dverger. Men den farlige dragen Smaug vil ikke gi opp tronen uten kamp.

Anmeldelse:

Et konsept i medvind

Siden tiden da Ringenes Herre tok oss med storm, har store forventninger ligget i vente. Hobbiten havner dermed i vante gater og til et allerede klargjort publikum. Utfordringen til filmskaperne har derfor vært å leve opp til det seerne krever. Om dette er vellykket eller ikke forblir jo et ubesvart spørsmål frem til serien er fullstendig utgitt.

Kronologisk er Hobbiten satt til tiden før hendelsene i Ringenes Herre. Dette sliter jo ned spenningsmomentet noe, fordi vi allerede vet en del om fortsettelsen. Heldigvis er dette to separate historier, selv om del karakterer vandrer mellom begge triologiene. Gandalf for å nevne en, Bilbo ikke minst og så får vi et artig forblikk på bueskytteren Legolas (Orlando Bloom).

Et av høydepunktene ved Ringenes Herre var en heltegruppe hvor hvert medlem hadde en essens over seg. Frodo var hovedpersonen, lidende i heltekallet, men trofast, Gandalf var vis og kraftfull og Aragon hadde heftig skjeggvekst. I Hobbiten er det Bilbo som tar midtpunktet og deler spottlyset med Thorin, gruppens leder. Martin Freeman gjør en solid rolle som Bilbo, han får frem en lys karakter som samtidig slites av ringens kraft. Det ligger jo en egen spenning i hvordan dette vil utvikle seg videre. Samtidig er ikke karakterene like effektfulle som i Ringenes Herre. De har ikke samme unikhet og dybde i seg, og det er mulig at mye tapes i antallet dverger som er med. Selv om alle har egne personligheter, så drukner den enkelte i antallet tretten.

Fyr og flamme

Skurkene er fordelt ved Smaug som forsvarer dvergenes skatt og en dødemaner som truer gruppens liv. Igjen er det forventningene fra Ringenes Herre som spøker i bakgrunnen, men sammenlignet så er ikke motstanderne fremstil like godt. Uten å røpe for mye, så er det jo en kobling her mellom Hobbiten og Ringens Herre. Men Sauron blir fremhevet som en kraftig utfordrer i Ringenes Herre. Kombinerer man dette med en talløs Orker blir det hele spennende og farlig til samme tid. Den samme opponenten får man da ikke til i Hobbiten.

Fantastisk landskap

Visuelt sett er Hobbiten et like pent mesterverk som Ringenes Herre, om ikke enda bedre med det nyeste innen data og filmteknologi. Landskapet fra New Zealand er like magisk i det ferden går fra fjellhøyder og til nydelige sletter. Det må rett og slett være vanskelig å finne et penere sted på kloden å filme i. Kampscenene er pent koreograferte og med stilige stunts, selv om dette også tar av til tider. Legolas virker noen ganger til å ha et uendelig antall piler og han kaster både bak og frem til samme tid.

Filmmusikken er også vidunderlig og godeste Howard Shore står bak denne. Dette er sammen karen som har komponert musikken til Twilight, Aviator og Ringenes Herre. Man vet at filmmusikken er god når man fornøyd kan lytte til den uavhengig av filmen.

Konklusjon

Med så massive ressurser kastet i samme bål kan dette umulig bli en dårlig film. Regissør Peter Jackson klarer nok ikke å holde samme tempo som i Ringenes Herre, men underholdningen skårer høyt allikevel. Hobbiten er en pen triologi og spenningen fortsetter like godt i andre del i rekken.