To brødre har fortid på hver deres side av loven. Men når den ene endelig kommer ut etter soning, gjør han alt han kan for å få livet på rett kjøl. Tilværelsen viser seg vanskelig på utsiden og snart lokkes det mot vante spor.

Franske regissør Guillaume Canet tar både filmskaper og forfattersiden ved denne anledning. Som skuespiller har han vært med i storfilmer som The Beach (2001) og Ne le dis à personne (2006). Regissørdriften startet i 1996 med franske titler og Blood Ties er Canets debut med engelsktalende.

Konteksten er syttitallet i Brooklyn, New York. Introduksjonen slår til med historiske hårsveiser og råtøff samtidsrock. Klassiske biler vasser i gatene og til og med reklameplakater vitner om en annen tid. Det er vanskelig å ikke la seg imponere ved første øyekast.

Selve filmfilteret er også kornete og til og med lydeffekter med skuddavfyringer er retro. Det eneste som vitner at produksjonen er gjennomført i moderne tid er kjente skuespilleransikter.

Så rammene rundt filmen er god, men hva med historieforløpet? Det første inntrykket er at alt er svært saktegående. Og dette kan jo være en god effekt for filmstemning, men i dette tilfellet blir det heller kjedelig. Dialogene er lange og ofte tomme. Det føles som om sekvensene blir dratt ut til det tynnslitte.

Hoivedfokuset i Blood Ties er kontrasten mellom den kriminelle og broren hans, lovens håndlanger. I tillegg er det noen dramabiter ved siden av, men disse spiller mindre rolle. Broderkonflikten har en hel innmat, men igjen tempo klemmer ut mye av momentet her.

Jeg synes på mange måter at det er trist at karakterbesetningen fra toppsjiktet ikke får vist mer. Her er det navn som Clive Owen (Inside Man og Children of Men) og Billy Crudup (Watchmen og Big Fish). Men disse er allikevel ikke nok til å bære filmen opp.

Konklusjonen må bli at Blood Ties mangler noe. Det er mye råmateriale, men massen ebber ut i noe altfor tregt og saktegående. I dette tilfellet heller det imot filmens fordel. Kort fortalt, man kjeder seg.