Bli med til en magisk hage, nemlig Drømmehagen. Dette er et sted som eksisterer i tilstanden mellom våken og sovende i barnas fantasi. Her blir du kjent med Hinkelpinkel, Hoppsi Deisi, Makka Pakka og alle deres venner. De bryr seg om hverandre og har det gøy sammen.

Det er vanskelig å kommentere en TV-serie som har en totalt annen målgruppe enn meg selv. Allikevel kan jeg si noe om kvaliteten gjennom mitt eget barn på tretten måneders alder.

Å si at småbarn mangler smak og preferanse når det gjelder TV er langt fra sant. Jeg har selv surfet gjennom flere programmer med datteren min, frem til Drømmehagen slo an som en av få utvalgte. Fordi det er nemlig ikke enkelt å fange interessen til energiske lille kropper som har et begrenset konsentrasjonsspekter.

Britiske Ragdoll Productions står som skaperne bak Drømmehagen. Denne gjengen har også servert oss minneverdige eller (traumatiserende) Teletubbies. I tillegg til en hel mengde andre titler. Anne Wood grunnla selskapet i sin tid. Hun har bakgrunn som lærer og barnebokforfatter.
Dermed kan man slå fast at filmskaperne allerede har hatt en god fot innenfor barnas verden.

Drømmehagen slår an hos de små fordi det er vakre fargekontraster kombinert med fantasifulle skapninger. Noen av dem, slik som Hopsi Deisi & CO minner muligens om kreativitetens avkom fra Teletubbies, men for barna spiller dette liten rolle.

TV-serien har målgruppen mellom 1 -3 år og dette treffer den i aller høyeste grad. Kjappe vekslinger mellom happenings på scenen gjør at seerens interesse holdes gående. Fra et pedagogisk synspunkt er det også repetering av begreper og telling, noe som gjør at småtassene også får en del ord og talltrening.

Jeg er personlig ikke fan av at småttingene skal se på TV 24 timer i døgnet. Da er det alltid en bonus at den begrensede mengden med skjermtid også har et læringsaspekt ved seg.

Skapningene er også varierte enten det er de syngende Titeiene-fuglene eller de lekende Tomlingene. Det er alltid de samme karakterene som kommer igjen fra episode til episode med noe variasjon i handling. Repetisjon er viktig for de små og det kjente gjør at de knytter seg til hele opplevelsen.

Musikken er også et viktig innslag. Introen er fengende og myk og etter hvert veksles det i alt fra trompeter til orkestermusikk. Bildet på sin side er preget av CGI (computer generated image) og stopmotion. Det er godt å se at ikke alt er produsert på data, selv om mye er det.

Jeg kan ikke si at Drømmehagen er et prosjekt som vil nå å foreviges. Men programmet gjør sitt oppdrag og det er å underholde de minste, et formål som neppe gir prestisje, men allikevel viktig for målgruppens del.