Ron Burgundy mister jobben som nyhetsoppleser, men han gir ikke opp og samler den gamle gjengen for å nå nye høyder.

Will Ferrell er et vandrende bevis på at klassisk «all out there» som humor fortsatt har giv i seg. Anchorman er på mange måter samme stil som Dodgeball (2008), Ben Stiller og det meste som Adam Sandler er med i. Det handler om å overdrive karakterer og spille ut situasjoner til det bisarre.

Jeg elsker oppskriften og ler meg skakk i hjel av flere høydepunkter. Anchorman 2 er på mange måter bedre enn forgjengeren, fordi ting får ta enda mer av. Det som allikevel er mistet i prosessen er innovasjonen og det ferske i konseptet.

Man kan neppe kalle humoren av denne typen særlig smart, men kreativ er den uten tvil. Hva skjer for eksempel når gruppen sitter bak i en campingbil i god tro om at bilen styrer seg selv på grunn av funksjonen «cruise control»? Da hjelper det heller ikke at bilen er stappet med livsfarlige greier som bowlingkuler, skorpioner og kokende frityrolje. Lattermusklene mine svikter nærmest når denne pakken får utvikle seg videre.

Det er regissør Adam McKay som fører det hele frem, en kar som har jobbet nært med Will Ferrell og deres tidligere filmer. Han har også regissert flere Saturday Night live episoder og har erfaring som skribent og komiker. Produksjonen ligger i gode hender med andre ord.

Stemningen er god fordi det hverdagslige blir dratt opp, vimset med og satt tilbake feil vei. Det handler om å tenke utenfor boksen og lage morsomheter gjennom sprø karakterer og unaturlige situasjoner som de havner i. Og heldigvis er det en episk kampscene lik den i eneren, her pynter navn som Liam Neeson, Will Smith og Kanye West rollelistene.

Anchorman 2 er neppe en produksjon som tar seg selv særlig høytidelig. Jeg liker at filmen parodierer typiske komifilmer med en obligatorisk moral og lykkelig slutt. Her handler det om å gjøre narr av det meste av kjennetegn ved sjangeren og heller tynne ut etikken.

Men problemet er jo at vi har en film stappet av punch-lines, men som også blir kjedelig de gangene de ikke funker. Det er litt som å skyte sin egen fot, fordi det eneste regissør McKay har å stå på er humoren. Handling er det minimalt av så den ene pilaren har alt å si for kvaliteten. Heldigvis er det mye godt å ta av her, men det er også lengre perioder som ikke har moroeffekten på lag.

Jeg liker det vi har endt opp med. Det er ikke en heldyrket humorbombe, men det er nok av gode punkter til at man ledes gjennom spilletiden.