En gruppe soldater drar ut på oppdrag for å eliminere talibanlederen Ahmad Shah. Men underveis i oppdraget blir de angrepet og håpet om overlevelse minsker.

Peter Berg står som regissør i denne omgang, en kar som er kjent blant de fleste roller innenfor filmproduksjon. Han har for eksempel inntatt oppgaver innenfor skuespill, regissør, produsent og manusforfatter for å nevne noen. Dette betyr jo at filmskaperen forstår leddene fra ide til ferdig produkt.

Berg har valgt krigsfilm som utgangspunkt og med det en vanskelig konflikt. Det er ingen tvil om at Midtøsten og særlig Afghanistan har vært omstridt som krigsområde. Regissør som også er manusforfatter i denne sammenheng, har valgt å vinkle det fra den amerikanske siden. Men med noen heldige vendinger.

Vi innlemmes først i hvordan det er å være en «Navy SEAL». Med klipp fra treningsøktene blir man imponert over selvdisiplinen og styrken som trengs. Så sendes man med ut i felten og her er det brorskap og pågangsmot som teller.

Vinklingen er stort sett fra amerikanernes side og med drøssevis av «honor and glory». Det blir mye krem i tuben slik at for en skandinaver så føles det litt i overvekt. Peter Berg ror seg inn mot slutten når ikke alle afghanere presenteres som tegneserieskurker.

Det finnes mange filmer som omtaler krig som helvete på jord. Fury er et nylig innslag på kino som behersker balansen mellom heltemot og forferdelse. Jeg opplever Lone Survivor som mer tilbøyelig mot førstnevnte. Det behøver ikke å være negativt, men la oss si at antall kuler som perforerer hovedpersonene, er uvanlig høyt i forhold til andre dødelige skapningers tålegrense.

Store deler av filmen er består også av skuddvekslinger og kampformasjoner. Det blir langtekkelig i lengden og jeg savner en større porsjon av intro med mannskap og relasjoner og ikke minst sluttdelen.

Vi ender allikevel opp med en krigsfilm som er spennende og har et vendepunkt som berger prosjektet fra ensidighet. Men jeg har sett andre titler i sjangeren som skaper større engasjement.