En kvinne bestemmer seg for å krysse ørkenen med bare en håndfull kameler og en hund til hjelp.

Filmen er basert på den sanne historien om Robyn Davidson, en ung kvinne som ferdet drøye 300 mil tvers over den australske ørkenen. Handlingen minner om en liknende tittel, Into the Wild, hvor konseptet innehar et individs søken mot natur og flukt fra folkemengdene.

Jeg blir definitivt engasjert i denne beretningen som også inkluderer noen av menneskehetens bedre sider, nemlig godvilje.

Vi får oppleve noen helt utrolige naturbilder og godt som det er så blir aldri ørkenscenarioet ensformig. Musikken er et holdepunkt i seg selv og vakre pianospill og klassisk musikk bidrar til en reflekterende stemning.

Selv om filmen blant annet handler om å komme seg unna folkemengder, så er folk noen av historiens høydepunkter i møtene med genuine og hjertevarme personligheter.

Noe av det jeg savner er en sterkere intro hvor vi blir engasjert i hovedpersonens oppdrag. Vi får vite et hvorfor, men vi får ikke oppleve det.

Ørkenen er også nettopp det, øde. Men filmen er full av sosiale møter i alle former, det er sjeldent at vi som seer får trenge inn i de isolerte omgivelsene. Tvert imot, så føles spilletiden fra begynnelse til slutt som en episodisk rekke av menneskelige møter.

Tracks er allikevel en solid film. Den handler om en kvinnes ønske om å oppnå noe som alle omkring beskriver som umulig. Til tross for gode råd trosser hun fornuft og søker livsoppdraget sitt.