I fremtiden er menneskeheten avhengige av roboter for å overleve, men medhjelpernes vilje er i endring.

Regissør og manusforfatter Gabe Ibáñez mestrer å tegne et dystert fremtidsbilde. 99% av verdensbefolkningen er utryddet og de resterende lever i miljøskadelige forhold. Ibáñez har selv en utdanning innen datagrafikk og de talentene bruker han også her.

Omgivelsene er dystre, grå og tåkete. Medmenneskeligheten er redusert til personlig vinning noe filmskaperen viser med en trafikk av tvilsomme personligheter. Kontrasten er hovedpersonen (Antonio Banderas), en forsikringsagent som prøver å oppdage hvorfor robotene endrer seg. Han har også sitt eget å ta vare på med en kone og barn på vei.

Automata mestrer mye, vakre skildringer og flott datagrafikk gjør dette til en imponerende visning. Selve verden er i seg selv svært godt fremstilt. Musikken er også kraftfull og kanskje noe av det bedre på markedet. Det er en blanding av klassisk og mot moderne filmmusikk.

Handlingsmessig er det hele noe rørete. Regissøren prøver å bake inn en maskinell opprørshistorie, men savner den store trommevirvelen. Antagonisten, den opprørske, får altfor lite spilletid og kraft til å skape spenning.

Dermed har man en klassisk detektivhistorie uten den brennende saken å gå på. Som seer blir dette derfor bare en lang biltur hvor man nyter utsikten, men neppe forstår destinasjonen.

På den positive siden trives jeg med hovedpersonens mer private bekymringer. Selv om Banderas er noe aldrende til papparollen, så fungerer tanken.

Konklusjon

Automata er en dyster opplevelse, men mangler spenningspunktene.