Philippe, som er lammet fra nakken og ned, får en arrogant og uempatisk pleier.

Det franske regissørparet Nakache og Toledano leverer en film full av humor og sjarm. «De urørlige» handler om to falne personligheter som utfyller hverandres behov. Philippe er den dannede, men motløse i livet. Driss er den rotløse og halvkriminelle som trenger en vekker til ansvarlighet.

Filmskaperne har klart det umulige, og det er å presentere hovedpersonene i en myndiggjort form. To individer som ved første øyekast blir sett på som formålsløse viser seg å ha alt å gi. Det beste av alt er måten humoren presser bort hindringer og motløshet i livene deres.

De morsomme delene er velplasserte og naturlige. Dette er en film hvor alt det tabubelagte settes under lupen og gjøres narr av. Men dette gjøres på en finurlig og nøysom måte, uten å vanære eller diskriminere de involverte.

Musikken er fantastisk og her er det toppet med alt fra «feelgood» og over til emosjonelle pianospill. Miljøskildringene er også gode og kontrasten blir mellom ghettoen i Paris mot den øvre klassens ryddige gater. Begge sider av samfunnssjiktet har sine mangler.

Til slutt bør det nevnes at «De urørlige» har en stor handlingsbredde, den handler om viktigheten av å leve livet og ikke minst om hvordan humor løser bort det dystre. Jeg blir glad i begge skuespillere François Cluzet (Philippe) og Omar Sy (Driss). De gir oss et moderne eventyr om håp og vennskap og alt basert på en sann historie.

Konklusjon

Sjarm, humor og vennskap.