Når et skalkeskjul for hvitvasking av penger blir ranet, må eierne spore opp pengene igjen.

De fleste av oss har opplevd sin sum av pinlige stillheter. I et rom som plutselig blir dialogløst, på grunn av en eller annens idioti, etterlates en venting som verken er behagelig eller raskt overstått.

På sitt verste er «The Drop» en slik opplevelse. Hvor karakterene leverer ufullstendige replikker etterlatt av en stillhet som seeren ikke helt kan skape mening ut av. Fordi dette er en saktegående film og til tider kjedsommelig og retningsløs.

På sitt beste er handlingen overraskende med et vendepunkt man neppe kan forutse. Det er ikke sterkt nok til å slå deg ned i godstolen, men allikevel godt levert. Regissør er flink til å vise spor underveis med kamerateknikk og pirrende filmmusikk som bygger opp til en stilfull slutt.

Jeg liker veldig godt den hverdagslige tonen, om enn i en svært pessimistisk atmosfære. Vi trer inn i et typisk amerikansk sentrumsbilde, hvor alle strever med sitt og selv lovens hånd unngår de mest hardbarka kriminelle.

Omgivelsene er falleferdige, tapte for liv og ensformige, det er lite håp eller glede i tilværelsen. En håndfull skurker regjerer gatene og midt oppi dette er hovedpersonen selv, som strever med sine daglige gjøremål. Han finner en forlatt hund, en kvinne i nød og ikke minst trusler på livet når baren han arbeider i blir ranet.

Konklusjon

Litt saktegående, men bygger opp til en solid og overraskende slutt (omtalt ved SF kino).