Acappella gruppen skal nå konkurrere om tittelen for å bli verdensmestere.

Med dette som utgangspunkt forsøker filmen å ta opp trådene fra forgjengeren. Gjengen er blitt eldre, (mindre kloke) og står klare til avsluttende eksamen. Gruppemedlemmene må derfor gruble på framtidsutsiktene samtidig som gnisninger begynner å slite på harmonien i gjengen.

Første film var genial på så mange måter. Den blandet et stilig utvalg musikk med kombinasjonen humor og sjarm. Det var nesten genialt hvordan regissør Jason Moore mestret komiske topper, men uten å ta livet av musikkeffekten.

Nå har vi en ny regissør i hovedsetet og her svikter det på så mange måter. Sangutvalget er helt ok, men ikke topp, det er en blanding av mainstream pop og noen klassiske biter. Men vi blir aldri servert de saftige tonene som i den første filmen, det har noe å gjøre med fremførelse og forventning. Musikken når rett og slett ikke opp.

Det samme kan man si med humoren. Den er blitt enkel, billig og ofte virkningsløs. Ofte er det feilslåtte replikker som rett og slett ikke er morsomme. Dette gjør at komikken feiler fra det ene innslaget til det neste. Slik har filmen mistet den andre pilaren som gjorde forgjengeren til en flott film.

Pitch Perfect 2 er ikke en total fiasko. Det er noe artigheter i gruppedynamikk, men nye skuespillere gjør neppe opp for svekkelse i karaktergalleriet fra den første filmen.

Konlusjon:
En fortsettelse som ikke lever opp til forventningene (omtalt ved SF kino)