---

Terningkast:


Ingress:

Modellene/kjæresteparet Carl (spilt av Harris Dickinson) og Yaya (spilt av Charlbi Dean) har ombord på en diger yacht hvor de får oppvartning av høy klasse, samtidig som at de omgir seg med likesinnede og/eller rike folk. Men når båtturen tar en høyst uventet retning får Carl, Yaya og alle de andre passasjerene seg en real oppvekkelse fra deres boble som tar dem med ut i realiteten på et blunk. Roller blir vendt om på og med det følger et viktig spørsmål: Det er kanskje ikke de med mest penger eller følgere på Instagram som er de sterkeste og viktigste ressursene her i verden?

Anmeldelse:

Influensere og rike folk står i sentrum når svenske Ruben Östlund har laget et herlig, vridd og (samtidig) mørkt blikk på en gruppe med eksentriske mennesker samlet ombord på en rikmannsyacht hvor det skal fråtses i sol, glam og herrskapelig måltider. Jeg visste faktisk ikke hva jeg gikk til og hørte så vidt noen nevne at dette var en ekkel film og at den dro strikken litt for langt, men dette er absolutt innafor. Östlund har laget en herlig samfunnskritisk fortelling hvor det ikke holdes tilbake. Og det er akkurat hva vi trenger i dag hvor verden (ganske så ukritisk) omgir seg av Instagram-modeller og influensere på Snapchat.

Prisene på festivaler og diverse prisutdelinger står gjerne i kø når Ruben Östlund er ute med ny film, og det var intet unntak for «Triangle of Sadness» heller. Og det er jo en grunn til at mange neser vender seg mot lukten av en ny Östlund-film når man ser på hans spennende og spesielle CV bestående av filmer som «The Square» og «Force Majeure» helt i spissen. En fellesnevner er jo at filmene ofte presser rollefigurene ut av komfortsonen og setter dem på prøve og det er absolutt tilfellet for rollefigurene vi møter i «Triangle of Sadness» også. Om denne filmen er et speilbilde av Östlunds tanker om de type mennesker han har tatt med båttur, så er det utrolig artig å se hvor langt han presser grensene og at han aldri ser seg tilbake når filmens mest ekle scene bryter ut. Vi som publikum er nødt til å stå i det og selv om jeg personlig ikke er en som nyter å se mennesker lide selv om de kanskje har «fortjent» det, så Östlund hammeren som treffer spikeren rett på hodet gjennom store deler av filmen.

Manuset er også tilskrevet Östlunds CV og han viser nok en gang hvor artig han kan være med små detaljer i dialogen som treffer utrolig godt når det blir levert på en såpass særegen måte som det ofte blir i denne filmen. Jeg tenker litt på Roy Andersson og hans komiske geni når jeg ser de svenske rikingene som har supplert militæret med våpen gjennom en årrekke. Det sitter så utrolig godt og her kunne dialogen fort ha endt opp med tullete kroppsspråk og lynne, men dette er noe Östlund har full kontroll på.

Ellers så er det teknisk sett en god utgivelse med et varmt bilde som gjenspeiler ferieturen på utmerket vis. Det med at vi befinner oss på et hotellrom, en båt, ute med sjøen rundt oss og på en strand er ting som både bildet og lyden klarer å hamle opp med uten store problemer. Dette er for øvrig en film som ikke trenger at lyden dundrer, braker og skaper full effekt i hele stua, men jeg synes likevel at det er en del lyd som gjør at man settes godt på plass i samsvar med lokasjonene man er plassert ved.

Konklusjon:

«Triangle of Sadness» er en litt sær, men velfungerende film som treffer sitt publikum med brask og bram. Om man ikke tar tonen eller humoren fra første sekund, så er det ingen stor film du har i vente, men om du derimot liker Östlund og hans skrudde verden, så er dette en meget underholde affære. Jeg har ikke sett for mye av ham før, men for min del fant jeg altså litt Roy Andersson-substans plassert i denne filmen, og nok av det til at jeg var med på ferden med et smil om munnen. Terningkast 4, av den sterke sorten.