---

Ingress:

Kaleb bor i en blokk i Paris sammen med sin søster, samtidig som han har en forkjærlighet for eksotiske dyr som han har på rommet sitt. Når han en dag bringer en eksotisk edderkopp tilbake til leiligheten sin, ender det med rømning og reprodusering. Det Kaleb ikke vet, er at edderkoppen er svært giftig, noe som resulterer i full nedstengning og en livsfarlig felle av endeløst mange edderkopper i bygningen!

Anmeldelse:

Denne lille rakkeren har gjort seg bemerket på flere store filmfestivaler allerede, og ifølge promoen til filmen bør man holde seg langt borte, om man lider av edderkoppfobi. Og bare for å starte der… Araknofobi er tross alt menneskets aller største fobi, en skrekk som forplanter seg i nærmest hver og en av oss, i hvert fall om man stilles overfor et scenario av denne skalaen. 

Og for én gangs skyld kommer en slik promotering av en film til sin fulle rett, for Vermin er noe av det mest forstyrrende undertegnede har sett i gaten kryp-, insekt- og edderkopp-skrekk. Årsakene til at filmen funker så godt, er dog mange. 

Før det første kan man begynne med historien og settingen - en shabby, skitten, fattigslig forstadsblokk i Paris, hvor innbyggerne skriker av nedre sosial klasse, kriminaliteten blomstrer, politihatet er påfallende, og hvor filmens muligheter for diverse satiriske og sosiokulturelle stikk derfor passer ypperlig.

Historien kan nemlig sees på som mang en både metafor og kritikk til fransk politikk, sosiale klasser og utfordringer med visse miljøer. Parallelt bringer altså Kaleb inn eksotiske dyr som ikke skal bringes til Frankrike - bare nok et mulig bilde på alt i fra ulovlig innvandring og innførsel, til en slags etisk-moralsk straff, hvor han dermed får som fortjent senere i historien. 

Videre er det audiovisuelle uttrykket og stilen til debutregissør Sébastien Vanicek knakende rått, brutalt og effektivt. Det blir derfor spennende å følge denne karen videre, ikke minst om han fortsetter ned skrekkfilm-veien i sin karriere. 

Når dét er sagt, blir Vermin utover i sine 105 minutter voldsomt slitsom. Dette skyldes spesielt lydbildet som hele filmen igjennom er skrudd opp på maks volum, og tar i bruk gneldrende hissig musikk og knirkende strykere så det river i ørene. Du er herved advart!

En annen ting som gjør filmen veldig slitsom, er karakterene. Verken Kaleb, søsteren, eller vennene deres er lenge særlig sympatiske, og de krangler, kjefter og gauler ustanselig. Virkelig - hele tiden! 

Dette siste er litt vanskelig å tolke i en bestemt retning, annet enn at deres sosiale og mentale hverdag byr dem på mange utfordringer, åpenbart, men altså… makan til gnåling, da! Vermin føles derfor slik å gå litt i en egen bjørnetjeneste, hvor alt dette gnålet langt på vei passer setting og historie veldig godt, men hvor man mot slutten også samtidig blir temmelig sliten, og lei. 

En annen ting som gjør at dette blir en vemmelig og stressende skrekkfilm, er at hovedpersonene selv, altså edderkoppene, stort sett ser 100% ekte ut, og ikke er påfallende CGI-aktige. Dette er helt avgjørende for troverdigheten og det skittenrealistiske uttrykket, og hvor filmen dermed også her oppleves fullstendig overbevisende.

Innslag av sort humor innimellom kunne gjerne vært enda mer utbredt, men de gangene det skjer, er det veldig morsomt, som når vaskedama i blokka uredd går til angrep med insektssprayen, eller som når skekken kommer når du minst aner det og man skriker av fryd, i hvert fall innvendig.

Vermin er rett og slett en skikkelig effektiv og solid regissert film, og det attpåtil altså debuten til regissør Vanicek, en kar som både tar seg god tid, er kresen og smart i valgene sine. Filmen går i fotsporene til en stolt fransk skrekkfilmbølge de siste tiårene, hvor superrealistisk, grotesk rå og brutal skrekk har preget genren (tenk: Haute Tension, Martyrs, Raw, m.fl.), og hvor man som tilskuer ikke blir spart eller skånet noe på veien. Dette er ikke noe halvdårlig, cheesy og overfladig CGI-generert edderkoppfilm fra Hollywood, slik mange sikkert husker liknende filmer som fra 90-tallet. Dette er en super-sosialrealistisk og hissig beretning om en gruppe unge mennesker som havner i et vemmelig nett, samtidig som opplevelsen for oss tilskuere minner oss på hvor fysisk det å se film faktisk kan være underveis. Svette, hjertebank, klamme hender... ja, you know. Den er altså bråkete og gnålete som tusan, men se den likevel, og for all del på kino, hvor man ikke kan pause filmen. Ikke se den hjemme i stua, hvor det nemlig er langt større sjanse for at det gjemmer seg en edderkopp eller to bak sofaputa eller gardina…!

(Foto/Copyright: Another World Entertainment)