Politietterforsker Kinderman blir vitne til en ytterst merkverdig sak. En rekke drap skjer på høyst merkelig vis, uten at noen oppdager noen drapsmann eller noe i nærheten av det som kan forklares, står bak. Kinderman etterforsker saken tett og etter hvert som flere og flere mordofre blir funnet, begynner den eldre trosskeptikeren å ane at det er noe utenom det jordiske som er på ferde. Det sitter langt inne for Kinderman å måtte erfare at det kanskje er en demon som står bak det hele. Særlig etter at han møter en kjent skikkelse på et mentalsykehus. Og når fingeravtrykkene til og med tilhører en avdød seriemorder, er det kanskje på tide å erklære at noe overnaturlig er på ferde…

Alt begynner ganske snodig. En rekke rare uforklarlige saker skjer rundt en kirke på nattestid. Da åpnes dørene automatisk og lys tennes og noe farer ut av kirken og ut i natten. Vi treffer prester som røyker og har It’s a Wonderfull Life som ynglingsfilm. Den eldre etterforskervennen hans har Fluen som ynglingsfilm og sier a det ikke står noe om mote i Bibelen. Under et skriftemål i en kirke tar den som skal skrifte helt av og tilstår flere mord i det hun ler hånlig og i neste øyeblikk blir presten også drept. Og da er drapsspiralen i gang. Men det er ikke før etterforskeren mister bestekameraten sin, i presten som likte It’s A Wonderfull Life, at det blir mer og mer personlig for ham å komme til bunns i denne svært så dystre saken.

Etter forrige film feilet stort i min bok, er det gledelig å se at denne filmen har mer å spille på. Den har en del mer å by på skrekkmessig og er også mer visuelt skrekkaktig enn første film, utenom scenen der hun går på ryggen ned trappen. Denne tredje filmen er mye mer skremmende enn den andre filmen i rekken. Skrekkscenene er skumlere og har mer å komme med. Filmen har et veldig kjølig og nærmest klinisk preg over seg. Musikken er svært kirkeaktig mørk med nærmest klostersang og basslyder fra kloster eller eldre steindører som åpnes. Det er mye dårlig vær når mordene skjer.

For min del er dette ganske godt laget og det er flere gode skrekkscener for sin tid. Med andre ord fenger dette langt bedre enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Den første stor skrekkscenen som sitter, er scenen der morderen åpenbarer seg gjennom en mentalpasient. Denne er veldig kul og setter på en måte i gang galskapen. Liker lyssettingen i den scenen, der lyset utenfor skinner inn i ansiktet til morderen. Vi får også en del demonisk åpenbaring i scenen på en måte som får noen hår til å reise seg på kroppen og du får litt skrekkfilmgodfølelsen tilbake etter at andre film nesten kastrerte filmserien for skrekkfilmopplevelser.

Filmen begynner litt merkelig og uten at vi skjønner så mye av hva som foregår. Historiefortellingen er litt rotete fortalt, men filmen kommer seg litt inn i filmen, der skrekken og demonnærværet kommer ut av sekken. Det som møter oss fortsetter ikke mye på første eller andre film og linken er mer at han presten fra første film som ble drept på slutten nevnes. Ellers er dette en helt annen film enn de første filmene. Dette fungerer mer som en drapsetterforskning mer enn demonutdrivelse, likevel er demonen i sentrum som morderen, noe som føles litt rart, men dog fungerer greit i filmen og får oss til å lure på hvordan dette skal ende og om noen vil få slutt på galskapen.

William Peter Blatty er nok mest kjent som forfatteren bak boken Exorcisten, som dannet grunnlaget for den første filmen. Han skrev også boken og manuset til denne oppfølgeren, som han også regisserte. Blatty klarer å skape mye god skrekk i filmen og leverer varene på en del områder. Dette er dog ikke legendarisk og et mesterverk som jeg opplevde med første film, men dette har en del å spille på og skaper en del stemning og atmosfære som gjør at jeg merker at dette langt på vei er en skrekkfilm som vil noe med skrekken. Ut i fra manuset som ikke er det aller beste, så føles filmen ganske godt laget i de fleste deler, også reint filmteknisk.

Handlingen er dog ikke noe til reklame for den katolske kirke. Filmen klarer å føles dyster hele veien, men er ikke særlig troverdig i måten den beskriver læren til prestene på, siden de nærmest prøver å bli besatt selv, heller enn å kjempe for å drive ut ondskapen. Likevel er ondskapen dog ‘ekte’ nok i filmen og mange vil ikke rynke på nesen av at dette ikke er særlig bibelsk korrekt, heller mer dystert og horrortungt. Dette minner nesten litt om slik en del av Hellraiserfilmene burde vært om de hadde hatt høyere budsjett. Synes også slutten virker noe pussig uten at jeg forstår så mye om hvorfor denne demonen plutselig skulle spille taket etter så mye kamp før.

Konklusjon
For min del var dette en stor opptur etter at jeg nærmest led meg igjennom film nummer to. Exorcisten 3 har med andre ord en god del skrekkfilmeffekter på plass, og du får godfølelsen langt på vei. Det mangler dog det siste lille ekstra for at dette skal bli den demongrøsseren du forventer når du setter deg ned med en slik film. Det vil si at første film er fremdeles eldst og best i klassen. Om du ikke forventer deg allverdens, slik som meg, så er dette en film som kan fenge deg som er en skrekkfilmfantast av den gamle skolen.

Dette har ikke et høyt driv, men greit nok i sammenligning med mye annet fra samme tid. Det gjør også at jeg får lyst til å se videre på de andre oppfølgerne i denne serien. Det er nemlig noe som fenger meg av det som er skrekk formet ut i fra de hellige skiftene, slik som i både Omen-filmene, Exorcisten, God’s Army og så videre. Jeg ruller med det en finfin firer på terningen og gir med det en tommel opp for filmen som maktet å snu den slette demoniske trenden som film nummer to skapte.