( - )

Vilja og Oda, Ali og Isak, Hilde og Jonas er seks barn som alle har sin egen drøm. Vi følger barna i noen måneder når de prøver å følge veien mot drømmen. De forskjellige drømmene favner fra hester, buekorpstrommer, dans, fotball og orgelspilling. Drømmene er forskjellige, men det de har felles er at de er like bestemt på å kjempe for å følge drømmen…

Drømmene spenner vidt på det spekteret barn er opptatt av. Det er ting som dans, musikk, fotball, buekorps og hest. Filmen 'nailer' det å beskrive forholdet deres til dans og vi suges inn i dansens verden. Digger Ali i filmen. Han er så uttrykksfull og en skikkelig sjarmerende gutt som drømmer om å bli trommeslager i buekorps. Han sier han alltid vil gå i buekorpset. Vi følger også en gutt som ønsker å bli fotballspiller og ser etter spillerne i Brann som sitt store forbilde.

Vi kommer tett på barna og får fortalt formidlet deres drømmer. Det er artig å se hvordan barns relativt naive drømmer er, og hvordan de går helt inn i å tenke at de alltid kan få oppfylt drømmen de brenner for. Dette er noe jeg kjenner igjen fra da jeg var mindre og hadde mine drømmer. Nå har jeg fremdeles drømmer, men lever ikke i like stor grad for å nå dem. Som voksen slår man ting lettere ting fra seg og barn har lettere til å leve i håpet om drømmen. Det er med andre ord ganske herlig å være barn å drømme om fremtiden, uten så mange bekymringer og begrensninger som vi voksne ofte setter for våre drømmer.

Filmskaperne Gunnbjørg Hage og Linda Hellevik har skapt en episodisk dokumentar på 50 minutter. Det er flott at filmskapere ønsker å lage produksjoner for og med barn i sentrum. Alt blir fortalt ut i fra barnas perspektiv. Det er en nær fotostil i filmen med mye nærbilder og noe oversiktsbilder, men hele tiden kommer vi tett på barna. Det mest imponerende med denne dokumentaren er hvordan Gunnbjørg Hage og Linda Hellevik klarer å sette seg inn i hvordan barna opplever drømmene sine og tar dem helt på alvor. Alt dette er gjort på et svært lavt budsjett. Det krever sine kvinner!

Det brukes litt tegnefilm mellom slagene for å binde sammen klippene, men for min del føler jeg det momentet ikke helt passer inn, fordi det er feil 'fealing' mellom uttrykket som animasjonen gir i forhold til resten av filmen. Tematikken passer inn, men ellers er ikke helheten like god der. Jeg skjønner hvorfor man tenker at animasjonen skal være med å myke opp inntrykket og komme mer inn under huden på barna og gi dem noe gøy, men for meg ble dette punktet noe som trakk litt ned, men mest fordi animasjonen ikke var god nok til å gi oss det ekstra krydderet som et slikt innslag skal være. Da er dokumentaren i seg selv ganske mye bedre. Der føler jeg at fotoet taler for seg selv og gir oss et innblikk i barnas drøm og lidenskap til det de ønsker å bli bedre på.

Konklusjon
Jeg synes fotoarbeidet er godt utført, men noen ganger glir drømmene til barna litt i hverandre. Vi skjønner hva som kommer og da er ikke dette like givende, selv om filmen Liker at drømmeepisodene både fokuserer på gutters og jenters drømmer, og dette speiler manges oppvekst. For hvem drømmer ikke om å bli fotballspiller som gutt? Eller danser som jente? Episodene er gode på det å bruke tid med barna og være tro mot materialet og drømmen de har på en naiv måte, slik barn faktisk opplever det.

Dokumentaren er inne på mye gode poenger og er tidvis bra engasjerende, men den føles også noe langdryg i partier. Det krever mye å lage 50 minutter med en dokumentar med barn i sentrum, og Gunnbjørg Hage og Linda Hellevik har virkelig lagt seg i selen, men de har utviklet seg mer i sine senere dokumentarsamarbeid og skapt sin egen stil, form og evne til å gi barn en stemme.

[ Filmen er sett ved abonnement på filmarkivet.no ]