The Raid 2 fortsetter noen timer etter der forgjengeren slapp. Etter hendelsene i den første filmen, har politimannen Rama knapt fått summet seg før det hele braker løs på nytt. Rama må gå inn i Jakartas underverden for å avsløre korrupsjon innad politiet selv. For Rama blir det som å gå fra asken til ilden; leiesoldatene i forgjengeren skal vise seg å være barnemat i forhold til sjefene som sitter med makten i underverdenen.

Den første filmen var bunnsolid, men manglet to ting for å havne høyere i anseelse hos meg: En skikkelig historie og engasjerende karakterer som kunne drive historien fremover. Dette rettes opp i oppfølgeren. Handlingen er fremdeles lagt til Jakarta, og Rama (Iko Uwais) er fortsatt i hovedrollen. I denne filmen handler det ikke om å storme en bygning og holde på med det i halvannen time. Nei, her har vi en nøye konstruert historie som tar for seg underverdenen. Det er blodig og brutalt, og på mange måter vil jeg anse dette som den asiatiske versjonen av The Godfather.

Det andre som den første filmen manglet var drivende gode karakterer som kunne engasjere gjennom en spilletid på godt og vel 100 minutter, det var et tafatt forsøk. Jeg vil bare understreke hvor godt det er gjort i The Raid 2. Her er det faktisk nok av tid til å utvikle karakterene, og det er veldig godt gjort. Vi får et annet syn på Rama, han har også følelser, og er ikke bare en kampsportekspert. Men til tross for at han er hovedpersonen, er det allikevel ikke han som stjeler scenene, det er det Uco (Arifin Putra) som gjør. Han er sønnen til en av mafiasjefene i området. Uco går gjennom mange stadier og er en av de dypeste karakterene i denne filmen og er et realistisk bilde på en tilsidesatt sønn som mener han fortjener mer. Det er også mange andre karakterer som kan nevnes, men i denne anmeldelsen holder jeg meg til disse ettersom de har mest tid på skjermen.

Actionscenene var det som gjorde forgjengeren til en vellykket seeropplevelse for meg, og sannsynligvis for en del andre. Koreografien var utsøkt og kampene var hele tiden intense, men de er ingenting i forhold til det man får se i The Raid 2. Jeg fryktet at actionscenene måtte vike litt til side på grunn av den dypere handlingen og dramaelementene, men jeg måtte fort innse at den lange spilletiden på 150 min. var godt nok til å dekke begge deler. I The Raid 2 får vi nok en gang se massevis av kampsport. Det blir ekstremt blodig og visuelt ulekkert, og det er ikke uten grunn at filmen har 18-årsgrense.

Som den mer gjengse filmseer jeg er (eller kanskje ikke), er det ikke ofte jeg legger merke til eller bryr meg om hvordan ting er filmet. Man ser jo så klart om kameraet rister eller står stødig, men det er for det meste en ting som ingen bryr seg om. Å filme scener er vel ikke så spesielt, kan det sikkert tenkes. Noen ganger går jeg også i den retningen, trist nok, men andre ganger får jeg også øynene opp for hvor bra noen filmer er filmet. Dette er en av dem. Det er tåpelig å si det, men denne filmen får meg til å føle meg inkludert i filmen. Etter alle de vanvittige slåsskampene, filmet fra alskens kule vinkler, følte jeg meg fysisk sliten da filmen var slutt. Det er en bra opplevelse.

I hovedrollene finner vi, som tidligere nevnt, Rama og Uco. Rama er actionhelten vår. Det er det han gjør. Han viser at han fortsatt har teken opptil flere ganger i filmen, men det er også andre ting Iko Uwais kan, og det er å være noe mer enn en ren actionhelt. Uwais viser at det bor noe mer i ham enn bare action, han takler rollen som Rama mye bedre, i den forstand at han er et menneske og greier å spille på følelser. Uwais blir dog nærmest danket av banen når det gjelder hans prestasjon i filmen av Arifin Putra, som er helt rå i rollen som Uco. Han er ingen actionhelt som Rama, men han har en tilstedeværelse som det oser ondskap av. Man vet aldri hva han kan finne på og han er helt ekstremt intens i mange av scenene.

The Raid 2 er en av de beste filmene jeg har sett. Den ivaretar de flotte actionscenene fra den første filmen og tilføyer en engasjerende historie og drivende gode karakterer, som utvikles godt i løpet av filmen. Jeg sliter i det hele tatt med å finne noe negativt med selve filmen, og det eneste jeg opplevde som er i nærheten, var en litt langdryg scene mot slutten, og det i seg selv er bare småplukk som ikke kan senke filmen ned fra terningkast 6.