Søsknene Utsutsu Hasegawa og Yume Hasegawa er helt alene. En dag ser Yume en rød, mystisk sommerfugl og går så gjennom en merkelig forandring. Hun blir til et menneskeetende vesen. Broren, Utsutsu, prøver å få henne tilbake til sitt menneskelige selv.

De siste årene har jeg blitt mer og mer interessert i anime, og som følge av det har jeg begynt å følge flere serier fra sesong til sesong. På grunn av dette satser jeg ofte på serier som jeg tror kan ha noe potensial i seg, men som regel er det noen serier som skuffer enormt. Pupa faller innenfor den kategorien. Denne serien hadde en trøblete produksjonstid, Studio Deen kom med flere utsettelser og kom til slutt med en uttalelse om at episodene bare skulle være på fire minutter hver. Jeg hadde fortsatt troen, jeg har sett flere gode serier innenfor dette formatet. Da serien endelig premierte, kom skuffelsen øyeblikkelig.

Vi følger altså søskenparet Hasegawa gjennom 12 episoder. Det er ment å være en reise og et slit for dem. La meg si det rett ut: Historien henger ikke på greip. Den takler ikke formatet på fire korte minutter. Episodene føles episodiske, og ikke som om dem følger hverandre på noe vis. Historien føles oppstykket. Det gjør den vanskelig å følge, dersom man ikke har lest mangaen den er basert på. I starten føler man at dette kanskje kan gå på et vis, men i episodene som følger, vet man ikke om man skal le eller gråte.

Hovedpersonene er kjedelige. Episodene er for korte til å gjøre noe med dem. Man føler litt sympati med dem i starten, men det er ikke nok. Etter som serien progresserer, føler man at dem bare blir kastet fra en situasjon til en annen. De blir glemt med en gang man har sett ferdig serien. Det er også en del andre karakterer med, men de dukker knapt opp før de har forsvunnet igjen.

Pupa er ment å være en serie innenfor skrekksjangeren, men det er absolutt ingenting skremmende med den. Den feiler i å bygge opp en ekkel stemning og har heller ingen såkalte ”jump scares”. Pupa pøser på med mye blod og prøver å være ekkel. Det lykkes dårlig når nesten alt av blod og gørr er sensurert av enten kunstig lys eller mørke som dekker halve skjermen. Hva er poenget med å lage en skrekkserie dersom man skal sensurere alt av skrekkelementer? Jeg skjønner jo selvsagt hva som foregår på skjermen, men det er prinsippet som gjelder. I ettertid har det blitt sluppet en usensurert versjon, men det hjelper allikevel ikke serien. Skrekken uteblir fortsatt.

Jeg prøver å trekke noe godt ut av alle serier jeg ser, mest for å overbevise meg selv om at det ikke var bortkastet tid. Når så handlingen og rollegalleriet har feilet meg, som er de to viktigste tingene for meg, så er det bare to ting som kan redde en serie. Det ene er enkeltscener. Jeg husker godt en av scenene, men det var mest fordi den var uhyre pinlig, og bestående av søsteren som spiser broren sin og sier ”bror” hele 16 ganger (en fyr på det store nett har telt). Det andre er lyd og bilde. Dette blir den siste spikeren i kista for min del. Studio Deen er ikke akkurat kjent for å ha god animasjon, og her ser man at dette ikke var en serie de prioriterte. Det ser altfor ordinært og kjedelig ut. Lyden greier jeg heller ikke å skryte av. Stemmeskuespillerne er ikke elendige, men de er langt i fra gode, og musikk og lydbilde er forglemmelig (heldigvis).

Studio Deen har nådd et nytt bunnivå. Tidligere har de lagd mange middelmådigheter og et par veldig gode serier, men dette tar kaka i å være elendig. Jeg greier ikke å komme med noe positivt om denne serien, og det skal mye til for meg å si noe sånt. Det er en serie som ikke greier å adaptere seg godt til fire minutters-formatet, historien er oppstykket og uten driv og ellers er ingenting med denne serien verdt verken din eller min tid. Jeg håper at denne serien ikke får en oppfølger, jeg håper at et bedre studio tar den opp og gjør en skikkelig adaptasjon ut av opphavsmaterialet.