Vi befinner oss i en nær fremtid (2022) der såkalt virtual reality er realisert. Ved å benytte seg av denne teknologien kan man leve seg 100% inn i et spill. Sword Art Online er det spillet alle venter på. Når det først blir utgitt, strømmer 10.000 mennesker inn i spillet. Det tar ikke lang tid før spillerne oppdager at det er noe galt med spillet. Man kan ikke logge ut. Spillerne blir fortalt av administratoren at de må bekjempe 100 nivåer for å komme seg ut av spillet, og at hvis de dør i spillet vil de dø i det virkelige liv.

Det starter helt forrykende med to fantastiske episoder etter hverandre som forteller deg hva det handler om og hva målet er. Etter de to episodene stopper hele tempoet, som de to første episodene har bygget opp, opp. Vi blir lovet en serie fylt med eventyr og en faktisk handling i starten. Det går så drastisk over til en tynn suppe bestående av litt eventyr og action, tafatte forsøk på romantikk og der handlingen ikke går noe særlig sted. Eventyr- og actiondelene er stort sett solide hele veien. Den første delen av serien (12 episoder) er mer enn godkjent, i den andre halvdelen, går allikevel alt på trynet. Noen deler er rett og slett flaue, både i innhold og utførelse.

Vi får vår hovedperson i Kazuto Kirigaya, i spillet kaller han seg for Kirito. Han er et beist av en spiller som ikke frykter noen ting og kan ta hvem som helst. Og det er ærlig talt den kjedeligste formen for hovedperson. Han er en naiv gutt som tror at absolutt alt og alle kan reddes og han utvikles i overraskende lite grad som karakter. Det skjer jo selvsagt ting med han som går innpå han, men han sitter hele tiden med de samme holdningene om at ”ondskap må beseires” osv. Han er en lite nyansert karakter.

Rundt Kirito danner det seg etter hvert et harem som er helt unødvendig. Det dannes forhold der ingen riktig vet hva man skal gjøre av seg. Det kommer drama ut fra intet på grunn av dette, og det føles påtvunget. Av de mer vellykkede pardannelsene har man Kirito og Asuna Yuuki, som er en av hovedpersonene i serien. Hun er også en sterk spiller i spillet, ikke helt på høyde med Kirito, men absolutt dugelig. Allikevel blir hun litt for ofte utsatt for jomfru i nød-rollen, til tross for at hun er såpass sterk.

I likhet med Attack on Titan, som jeg skrev om for en stund siden, så er også favorittelementet mitt med Sword Art Online kampen for å overleve. Man føler fra start av at mye kan skje innenfor en virtuell verden, og mange dør allerede med en gang for å statuere et eksempel på det som kommer til å skje. Det er flere intense øyeblikk som er med på å bygge spenning.

Jeg pleier stort sett ikke å legge merke til store hull i handlingen, men i Sword Art Online er de så store at det er vanskelig å ignorere, selv om man skulle prøve. Det skjer flere ting som verken kan forklares eller bortforklares, og det virker nesten som skaperne selv har blåst en lang marsj i dette. Et standard et eksempel i serien vil for eksempel være når hovedpersonen vår, Kirito, sliter. På mirakuløst vis overlever han. Enten i form av at han får en plutselig kraftøkning eller får nytt våpen. Dette er hva man vil kalle et såkalt ”asspull”. Det er trukket ingensteds fra og har ingen oppbygging eller frampek rettet mot seg. Det er så slapt og unødvendig skrevet.

Mesteparten av animasjonen er nydelig. Verdenen som er Sword Art Online ser praktfullt ut. Som alle serier har man allikevel kuttet i hjørnene, og hvis man stopper på rett tidspunkt, kan man se hvor deformert karakterene ser ut, men det skjer bare i knapt ett sekund, hvis man er skikkelig uheldig. Dette er så klart bare mikroskopisk småpirk av animasjonen. Den visuelle stilen ellers i serien er også godt over godkjent. Det spares ikke på farger, og det gir mye sjel til serien.

Selveste Yuki Kajiura står bak musikken i serien. Hun lager alltid låter som kan passe enhver serie, de fleste av låtene hennes er veldig storslagne, og burde passe denne serien godt. Dessverre gjør det ikke det. Misforstå meg rett her, musikken er bunnsolid, som alltid. Det brukes bare ikke rett i Sword Art Online. Hvis jeg skal tenke på musikken i serien, kan jeg nevne en låt: Mainstream Song. Tittelen passer veldig godt, fordi den brukes hele tida. Den ødelegger for resten av musikkens variasjon.

Sword Art Online er til tider en god opplevelse, men preges mye av å ha for mange sjangre presset inn i en serie der det ikke er nødvendig. De overdramatiske og romantiske delene er ikke like nødvendig i så stor grad som en god historie med driv i seg, finpussede action- og eventyrelementer og helst et bedre manus i sammen slengen. På sitt beste er det moro, fengende og underholdende, men på sitt verste sitter man med hodet i hendene som følge av seriens uutholdelige drama.