Verden er ikke helt som vi kjenner den. Det eksisterer vesener som kalles for "Ghouls". Disse skapningene kan ikke spise noe annet enn menneskekjøtt uten å bli dårlige. Ken Kaneki blir til en slik skapning, dog i en halvform som gjør han til både et menneske og en ghoul, etter å ha fått organene til ghoulen Rize Kamishiro transplantert inn i seg. Han må bestemme seg for hvilken side han skal være på i kampen mellom mennesker og ghouls.

Vi befinner oss i Tokyo i moderne tid. Det raser en ikke fullt så åpenbar krig mellom politiets hemmelige styrker og ghouls. Ghouls er ikke fredelige vesener, de dreper de menneskene de kommer over. Problemet er at de er vanskelige å fange, med sine overnaturlige krefter kan de unnslippe det meste. I denne krigen følger vi for det meste disse vesenene. Det kunne godt ha vært et større fokus på politiet og krigen fremfor en liten gjeng av ghouls.

Tokyo Ghoul er en serie som aldri blir kjedelig. Den er drama- og actiondrevet, av og til litt for mye av det første og litt for lite av det siste, men når det først kommer action, så er det faktisk litt skuffende. Det meste av blod og gørr er sensurert. Med en slik høy aldersgrense som serien har, burde det være usensurert. Det tar meg ut av opplevelsen. Kampene har intensitet, men det er også alt med dem. De fleste av kampene virker ikke viktige med tanke på at ghouls har en utrolig evne til å regenerere det meste.

Ken Kaneki er som altfor mange andre hovedpersoner innenfor anime en pingle, på grensen til det sytete. Det funker merkelig nok ganske bra. I de fleste tilfeller med slike karakterer i hovedrollen, sitter man og klager på hvor inkompetent hovedpersonen er. I dette tilfellet er det lettere å relatere seg til og forstå Kaneki. Han blir kastet inn i en verden som er helt fremmed for ham. I starten ønsker han å være både menneske og ghoul, men i løpet av seriens gang må han til slutt ta et valg.

Utenom Kaneki, har Tokyo Ghoul et rikt rollegalleri med mange friske, merkelige og rett og slett sprø personligheter. Det er spesielt ghouls som treffer innenfor disse kategoriene. Politimennene vi får se er ganske pliktoppfyllende og drevet av hatet sitt mot ghouls. De er ikke de mest nyanserte karakterene i serien til å begynne med. Jeg tror at vi i en eventuell oppfølger, vil få se en av politimennene endre seg drastisk, men det skjer ikke så mye på deres side i denne første sesongen.

Tempoet er det serien oftest kritiseres for. Ettersom serien er basert på mangaen med samme navn, forventer man at den bør følges nokså lojalt. Jeg har selv ikke lest mangaen, men jeg er tilbøyelig til å mene at det ofte går veldig fort. Kampene er over på et blunk og av til hopper man fra en situasjon til en annen. Det er spesielt en episode der altfor mange karakterer blir introdusert samtidig som får meg til å gå i denne retningen. På bare 12 episoder skal det noe til for at man skal kunne ta igjen mangaen, man har i så fall to alternativer. Det ene er å ha et tempo som ikke ligner grisen. Det andre er å ha flere episoder, enten på rad eller en ny sesong. I anime er det ikke alltid gitt at det blir en ny sesong, til tross for at man ender opp med en halvgjort og uferdig slutt.

Alt av tekniske ting er utført over all forventning. Den visuelle stilen er særegen og treffer godt på realisme og detaljer. Musikken kan til tider virke ganske anonym, den bare ligger der på en måte. Det er mye bra musikk der, men man legger nesten ikke merke til det. På det tekniske plan, var allikevel det beste å få høre Kana Hanazawa, som Rize, i en rolle som ikke er helt henne. Her får hun endelig vist litt bredde. Det er ikke den største rollen i serien, men det er den som etterlater seg mest inntrykk. Resten av stemmeskuespillet er også bunnsolid.

Tokyo Ghoul er en spennende serie som sliter med tempoproblemer og sensurering, men som på tross av disse problemene greier å levere et solid resultat, mye takket være handlingen i seg selv, rollegalleriet og de tekniske kvalitetene ved den.