Naru Sekiya lever et vanlig liv. Det endrer seg en månelys natt når hun får øye på utlendingen Hana Fountainestan. Hana starter ved Narus skole og forsøker å starte en klubb med fokus på dansen Yosakoi. Naru blir det første medlemmet og blir raskt betatt av denne dansen. Det viser seg imidlertid at det skal bli vanskelig å rekruttere medlemmer til klubben.

I en altfor kjent stil for denne typen serier skal hovedpersonen danne en klubb for en aktivitet som ikke så altfor mange er interesserte i. Her kastes det bort altfor mange episoder før man så kan komme i gang med det serien egentlig handler om: Yosakoi. Yosakoi er en type dans som uttrykker eleganse og stil. Vanligvis i slike serier blir aktiviteten redusert til et minimalt bakteppe for regelrett drama. Det er ofte tilfellet her også, men jeg ble faktisk overrasket over hvor mye av tiden som er viet til aktiviteten sammenlignet med dramaet. Dette er også en av de få tingene som redder serien fra å ikke nå bunnen.

Slice of life er en sjanger jeg ikke forventer mye av. Slike serier er satt til hverdagslivet og viser hvordan dagene til hovedpersonene er. I serier som dette forventer jeg aldri noe fra historien, som er nærmest ikke-eksisterende. For meg bør det kun være underholdning og ikke noe mer. Og det er egentlig derfor Hanayamata svikter. Den verken underholder eller morer meg. Noen ganger har den kanskje et par øyeblikk som underholder, men stort sett er ikke dette en serie jeg ser frem til hver episode av. Men det er heller ikke et slit å se den, og episodene har et tempo som gjør at hver episode føles ganske kort.

Hovedpersonene er irriterende, sytete og overfladiske. Jeg slenger ut en ganske bastant påstand her. Naru Sekiya er en av de mest framtredene hovedpersonene til å begynne med. Hun er det absolutt ingenting spesielt med. Stort sett mangler hun ryggrad og dilter bare etter alle andre. Det samme er tilfellet når en ny student, Hana Fountainestand, begynner på skolen hennes. Hana må være den mest irriterende i hele serien der hun med sin hyperaktivitet prøver å rekruttere medlemmer til klubben, blant annet Naru. Det dukker mirakuløst nok opp flere medlemmer etter hvert, blant annet en karakter av typen "tsundere" (mer eller mindre karakterer som er harde på utsiden og myke på innsiden) som er altfor arketypisk og drar ikke opp serien på noe vis.

Selv om jeg karakteriserer hovedpersonene slik, så er allikevel noe av jobben rundt dem godt gjort på noen måter. De endrer seg og forblir ikke de samme hele tiden. Unntaket er hvor irriterende og hvor lite troverdige de er. Det blir masse følelser fra karakterene, men ikke noe som burde treffe seeren. Problemene er helt overfladiske, det er drama som kommer ut av ingenting. De løses like raskt som nye dramatiske situasjoner oppstår. Når de går slik fra en situasjon til en annen på 1, 2, 3, så vekker det ikke mye sympati hos meg.

Madhouse Studios er sannsynligvis mitt favorittstudio, jeg setter dem greit over både Ghibli og Disney. Grunnen til det har vært at de lager gode serier basert på gode historier og drivende gode karakterer, ofte av det mørke slaget. I løpet av dette året har de endret litt retning, de har fortsatt gjort noen gode serier, men de har gått over til en mye lysere stil. I vår kom de med serien "No Game No Life", som ble godt tatt imot. I likhet med Hanayamata, var den også regissert av Atsuko Ishizuka. Den var mye mer interessant på alle måter. Poenget mitt er at jeg ikke nødvendigvis er 100% imot denne retningen, det er bare det at de kan gjøre det bedre enn det de gjør i Hanayamata.

Den visuelle stilen som man så i No Game No Life videreføres i Hanayamata. Stilen er veldig lys og nærmest blendende. Noe annet som er lyst, er også flere av stemmeskuespillernes stemmer. På det tekniske planet spilles det veldig på søt-faktoren, og det burde ha funket dersom handlingen og karakterene fremstod på samme vis, men det gjør det altså ikke her. Stemmeskuespillet i seg selv er ikke dårlig, men det er ikke noe mer enn helt greit heller. De store prestasjonene uteblir.

Hanayamata er en generisk opplevelse. Det meste har man sett før i tonnevis av andre animeserier. Forskjellen er at ingenting i Hanayamata gjør den spesiell, det lille unntaket blir kanskje dansen Yosakoi, det hever serien ett hakk. Utenom det gir serien meg ingenting annet enn hodepine, som følge av hovedpersonenes syting.