Noe som antas å være plutionium blir stjålet i et nøye kalkulert tyveri. To ungdommer står bak. Dette blir starten på en frykt som legger seg over Tokyo. I denne alternative verdenen blir Tokyo utsatt for bombeangrep. Ungdommene står bak. Hvorfor og hvordan gjør dette? spør folk seg om samtidig som politiet klør seg i hodet over de mange kryptiske videoene som popper opp på internett med massevis av gåter angående bombingene.

Shinichiro Watanabe har vært en travel mann det siste året. Vi må tilbake til 2012 for å finne hans siste arbeid, da adapterte han det herlige romantiske dramaet Kids on the Slope. Han har det siste året jobbet på Space Dandy og Terror in Resonance. Dette er sjelden kost for Watanabe, som mer eller mindre bruker flere år mellom hvert prosjekt, men det som alltid kjennetegner hans serier, er at det alltid er kvalitet inne i bildet.

Det er ikke noe dilldall med Terror in Resonance. Den er ikke redd for å hoppe rett inn i handlingen uten masse pjatt. Terror in Resonance starter som sagt med at det stjeles fra et kraftverk, så trappes tempoet ned og setter oss over til et byområde der gjerningsmennene begynner på en ny skole. Skolen er bare et dekke for bombingene som skal skje i byen, og heldigvis brukes det ikke mye tid på skolen som setting. Serien holder et godt og noenlunde høyt tempo frem til man kommer halvveis, da mister det litt damp. Det blir introdusert en karakter som ødelegger mye av helheten og som ikke er så interessant som hun burde ha vært.

Etter den kjappe starten som mer eller mindre er der for å sette seeren direkte inn i handlingen og samtidig engasjere oss, blir karakterene presentert for oss. Tenåringene kalles for Twelve og Nine, de opererer under falske navn og vet ikke sine ekte navn. De driver med tilsynelatende uprovoserte angrep mot diverse mål i Tokyo. Men ingen skades i disse angrepene. Det er mer ved disse karakterene enn det man først får vite, og det utforskes i stor grad. Det kunne gått enda mer i dybden, men med en serie på bare elleve episoder, trenger det strengt talt å ikke gjøres mer med dem. De driver hele tiden historien fremover og lar seeren gjette hva som kommer til å skje, samt å holde spenningen oppe.

Det som bevarer spenningen aller mest er allikevel ikke hovedpersonene. De er smarte og utspekulerte, men det er ikke noe gøy hvis det ikke er noe motstand for dem. Politiet prøver å slå tilbake, men det er bare den utskjelte politimannen Shibazaki som tar hintene som gjerningsmennene sender i form av gåter. Han blir det største hinderet. Den måten serien går frem og tilbake mellom hovedpersonene og Shibazaki når det gjelder intellekt, får meg til å tenke på kampen mellom Light og L i Death Note, som sannsynligvis er den serien Terror in Resonance ligner mest på, både når det gjelder handling og karakterer.

Rent spenningsmessig funker serien ganske bra og det underbygges godt av mysteriet som ligger i bunn av serien. Noe av spenningen ødelegges som sagt når en ny karakter blir introdusert halvveis i serien, hennes navn er Five og kjenner godt til hovedpersonenes tåkete fortid. Hun er til tider veldig uinteressant og man lurer egentlig på hvorfor hun i det hele tatt er der. I tillegg er engelsken hennes helt horribel.

Realismen ved serien er et av dets sterke punkt. Mye av det som skjer kan relateres til. Karakterene og hendelsene er troverdige og virker ikke påtvungede. Det finnes årsaker til konsekvensene, og det dras ikke ting rett ut av luften. Det samme gjelder vendingene i serien, de er logiske. Men det er et punkt ved realismen som skader serien, det er spesielt ett tilfelle der en karakter overlever en bombing uten å brekke flere ribbein som følge av lufttrykket. Jeg sluker det meste av hendelsene i serien rått, men dettte kjøper jeg ikke. I en serie som lener seg så mye som kan relateres til, burde dette vært gjort litt bedre. Det er en filleting i det store og det hele, men det er nok til å få meg til å si at det tar meg ut av opplevelsen.

Rent teknisk er absolutt alt gjort rett, med unntak av engelsken til en viss stemmeskuespiller. Watanabe har nok en gang slått seg sammen med studioet MAPPA, som også gjorde animasjonen til Kids on the Slope. Den visuelle stilen er barsk og særegen, men ikke like bekmørk som Madhouse sine serier, og det benyttes langt lysere farger, nesten som for å bygge håp. Animasjonen flyter bra og det ser generelt bra ut, den vanskeligste delen her er eksplosjonene, og det er mesterlig utført.

En annen samarbeidspartner som Watanabe har jobbet med før, er den anerkjente komponisten Yoko Kanno, som har stått bak mye av musikken i Watanabes serier. Hun er sannsynligvis mest kjent for sin innsats i Cowboy Bebop. I Terror in Resonance spiller hun på alle strenger. Man har de følelsladde låtene, actionlåtene og de som går igjen og igjen. Det funker veldig bra, det gjør det alltid når det er snakk om kombinasjonen Watanabe og Kanno. Lydbilde er også for øvrig solid, der lå nok i likhet med animasjonen utfordringen i å gjøre eksplosjonene troverdige.

Terror in Resonance er en bunnsolid serie og en av de beste seriene under sommersesongen 2014. Den har spenning stort sett hele veien, solide karakterer og en realisme som kan relateres til. Serien har enormt gode produksjonsverdier hele veien og alt er velgjort og polert. Det er ikke mye negativt med serien, og det går mest på at litt av dampen forsvinner halvveis, en av karakterene er uinteressante og litt småpirk på realisme og stemmeskuespill. Anbefales til alle som liker spenningsserier med litt dybde.