Seishuu Handa er en ung og kjent kalligrafør som stiller ut sine verk på diverse utstillinger. På en av disse utstillingene blir han kritisert av en direktør som ikke har mye til overs for Seishuus konvensjonelle stil. Seishuu slår til direktøren som følge av dette. Han blir sendt i eksil til en øy. Seishuu har alltid bodd i byen og er ikke vant til livet på bygda. Det oppstår derfor flere komiske situasjoner som Seishuu må overkomme, samtidig som han strever med å finne en måte å komme seg tilbake til sivilisasjonen på.

Det er bare en ting jeg forventer fra en serie som dette, og det er at jeg ler. Ler jeg ikke, feiler serien. Jeg kan ikke påstå at det kommer mange latterbrøl fra min kant, men jeg smiler hele veien gjennom hver episode. Det er ikke mye dybde i handlingen, men det er ikke ofte at man får se det innen slice of life(/hverdagsliv)-sjangeren. Barakamon lykkes i det den prøver på og spiller ofte på flere strenger innen komedie. Det blir en del slapstick, noen ordspill og mange latterlige ansiktsuttrykk, det burde være noe for enhver smak.

Seishuu Handa er kalligraføren som ender opp på øya etter en dum tabbe. Førsteinntrykket vårt av han er alt annet enn bra, men han er en hovedperson som vokser på seeren. Han er ikke så ille allikevel. På øya blir han overveldet av hvor annerledes det, både når det gjelder omgivelsene og beboerne der. Beboerne er vennlige og ønsker Seishuu velkommen med åpne armer. Huset hans viser seg å være en base for noen tenåringsjenter og barneskolejenta Naru Kotoishi, som han får på nakken. Seishuu og Naru blir sjelen i serien. Det utvikles et forhold der som sender tankene til Usagi Drop.

Sjarm og atmosfære er det serien spiller på, og det funker som bare det. Den har et par tyngre øyeblikk, men det er stort sett sjarmen man ser. Når humoren, musikken og atmosfæren treffer, så er det ingenting som stopper den fra å være en av de beste komediene jeg har sett, men dessverre nås dette stadiet ikke ofte nok. Mye av grunnen til dette er at ikke absolutt alt av humor treffer like godt. En annen grunn er at flere episoder virker litt generiske, selvsagt med sin egen lille vri, men man husker kanskje at man har sett utgangspunktet før. Dette er for småpirk å regne, for utførelsen av disse episodene er allikevel noe av det beste innenfor sjangeren.

Den visuelle stilen er veldig lys, lett og beroligende. Det passer godt med seriens innhold. Musikken til den erfarne komponisten Kenji Kawai føyer seg også inn i rekken av det som gjør Barakamon til den avslappende opplevelsen det er. Det er en lett tone over alt av musikk som brukes i serien. Men det som selger serien, er hvor god den komiske timingen er, og her skinner Daisuke Ono i rollen som Seishuu. Han er overdreven når det trengs og selger rollen godt.

Mer er det egentlig ikke så mye å si om en serie som Barakamon enn det jeg allerede har gjort. Den har alt som en komedie innenfor slice of life-sjangeren trenger. Alt av komikk treffer ikke like godt, men den treffer mer enn den bommer. Trenger du en lett serie som leverer humor og en behagelig atmosfære, er det bare å kjøre på.