Dandy er en romvesenjeger som sliter med hellet, han lykkes nesten aldri med å finne sjeldne romvesener han kan registrere for en pen slump med penger. Når han ikke er på storslagne eventyr sammen med sine partnere, støvsugerroboten QT og kattevesenet Meow, tilbringer han store deler av sin tid på restauranten Boobies.

Jeg tar her for meg begge de to første sesongene til Space Dandy. De er strengt talt en del av den samme sesongen, med et lite pusterom etter den første halvdelen. Stilen er konsistent, så derfor blir dette en omtale av begge sesonger istedenfor en omtale av hver av delene.

Space Dandy er en serie som har alt. Og da mener jeg absolutt alt. Hver episode er episodisk og bringer hele tiden noe nytt til serien. Den er innom omtrent alle sjangre på sin vei, jeg nevner i fleng musikal, komedie, drama, surrealisme, thriller, romantikk og selvsagt sci-fi. Ettersom Space Dandy ikke har bare en regissør og manusforfatter, så er dette ventet. Det er som om skaperne har slått hodene sine sammen og kommet frem til det sprøeste de kan tenke. Noen ganger lykkes det, andre ganger ikke.

Shinichiro Watanabe (Cowboy Bebop, Terror in Resonance) er en klasseregissør, og er den som står oppført som hovedregissør, men det er svært få episoder som minner om hans stil. Det er litt synd. Noe av det mest negative med serien er hvordan kvaliteten kan variere kraftig, både i animasjon og stil så vel som komikken i serien når det er så mange regissører ombord. Men på den annen siden, så gjør det serien uforutsigbar, spennende og en grei serie å se på en ukentlig basis uten å måtte tenke noe særlig over hva som har skjedd og hva som kommer til skje. Den har derfor hele tiden et overraskelsesmoment ved seg.

Dandy er mannen med planen om å fange et sjelden vesen for å innkassere en enorm sum. Han tenker kortsiktig og er generelt ganske dum. Sammen med sine til tider like dumme partnere reiser han rundt i galaksen for å finne det ene vesenet som kan gi dem rikdom. De ser tilsynelatende ut til å ikke utvikles i noen særlig grad. Ettersom det er en episodisk serie, så forventer jeg at karakterene utvikles litt i løpet av en episode. I noen episoder greier de det, i andre forblir de det standardinntrykket som man allerede har fått av dem. Det merkelige med det episodiske formatet er at karakteren refererer til tidligere episoder, episoder der karakterene endte opp døde.

Komedie er den sjangeren som går igjen oftest. Det bommes litt for ofte her. Humoren kommer som regel av de absurde situasjonene som oppstår og det latterlige karakterdesignet på diverse romvesener. Andre ganger kan det også komme gjennom dialogen, og det er spesielt dette jeg faktisk ler av. Dessverre er det litt for lite av dette. Selv om komedie kan anses som en hovedsjanger, er det også episoder som har mer drama i seg, og i slike episoder er det litt vanskelig å vite om man er ment å le eller ikke.

Fargebruken og den visuelle stilen er noe som er viktig i denne serien. I de absurde episodene ser det ut som det har blitt inntatt en god del badesalt og andre syrebomber under lagingen, fordi det flyter over av surrealistiske bilder. Det gir mening, men det er ulikt mye av det andre man ser i serien. Ellers er det også veldig fargerikt i vanlige episoder (vel, så vanlig man får det i denne serien) som fokuserer på komedien.

Noe som komplimenterer den heftige og varierte fargebruken, er den funky musikken som er ganske fargesprakende i seg selv. Det går for det mest i disco og eletronica, og det passer ganske godt inn i helheten til Space Dandy, for den er tross alt til tider ganske sprø. En som definitivt greier å fange denne sprøheten, er Junichi Suwabe. Han er god i rollen som Dandy, og vakler godt mellom det komiske og det seriøse. Det flyter også over av gode cameoer fra stemmeskuespillere som Kana Hanazawa, Yuki Kaji og Aya Hirano. Dette passer også inn godt inn med den episodiske stilen serien kjører.

Space Dandy er en serie som kan by på det meste, og det burde være noe for enhver å hente her. Den lykkes ikke med absolutt alt den prøver, men det er fortsatt mer enn godt nok til at jeg vil anbefale den til de fleste som liker anime.