---

Ingress:

Japanese Ghost Stories holder seg innenfor fireminutters-formatet og serverer en episodisk opplevelse der det fortelles om hvermansen som utsettes for haugevis av skrekkelige ting.

Anmeldelse:

For noen uker siden skrev jeg om en serie kalt Pupa. Den holdt seg innenfor et format bestående av episoder på fire minutter. Det kan funke bra hvis det gjøres riktig med tanke på handlingen i serien. Japanese Ghost Stories holder seg også innenfor dette formatet, men til forskjell fra Pupa, så er her handlingen episodisk, og det funker veldig bra. Formatet passer ypperlig for en serie som Japanese Ghost Stories.

I hver episode blir vi presentert for nye karakterer. Handlingen er lagt til moderne tid og menneskene kan relateres til i de deres situasjoner. Det starter som regel med en kort introduksjon etterfulgt av at noe uvanlig skjer med personene. Som regel er det snakk om situasjoner man har sett i skrekkfilmer. For eksempel merkelige naboer, spøkelser og egentlig det meste man kan tenke seg fra småskumle hverdagshendelser.

Med tanke på at dette er en serie bestående av episoder à fire minutter er det ikke noe tid til noe dilldall. Tempoet er høyt, men ikke så høyt at man faller av før slutten kommer, og det funker godt for å fremheve poenget. Allikevel må det sies at serien bryr seg for mye om oppbyggingen enn poenget, den såkalte ”punchlinen”. De fleste av episodene avslutter midt i episodens klimaks, som regel når noe fælt er i ferd med å skje. Dette gjelder spesielt den andre sesongen, den svikter totalt i sin levering. Den første sesongen gjør dette med stor suksess, men kunne godt også vært tydeligere.

Som jeg nevnte tidligere, så er karakterene egentlig hvermansen. Jeg legger vanligvis stor vekt på karakterene i omtalene mine, de skal jo drive handlingen framover, men dette blir et unntak. Karakterene er statister i fortellinger fortalt av en småskummel lirekassemann. De nevnes ikke med navn og introduseres som ”en viss person”. Det er ikke så mye å si om dem utenom at de får ting til å skje, men når historiene varer i fire minutter, kan man ikke forvente allverdens fra dem heller.

Ettersom at dette er ment å være en serie innenfor skrekksjangeren, så legges det vekt på den visuelle stilen, og dette er et punkt Japanese Ghost Stories greier å skinne på. Vel, stilen skinner ikke akkurat, den er faktisk ganske blek og trist, og det fanger egentlig essensen av serien. Animasjonen er dog ikke av høyeste klasse. Det funker til sin bruk, men det er nærmest null bevegelse fra karakterene. De ligner på pappfigurer som er limt inn i den moderne verden.

En annen ting som bør være bra i en skrekkserie, er lyden. Her spilles det mye på stemmeskuespillernes prestasjoner og deres reaksjoner i møte med det u- og overnaturlige. Det er bare et fåtall ganger at man føler intensitet fra dem, men når det treffes på historien og når stemmeskuespillet stemmer, så er serien på sitt beste.

Jeg anbefaler virkelig den første sesongen av Japanese Ghost Stories. Den lykkes med stor suksess i sin oppbygging og levering, mens det meste svikter i oppfølgeren som mangler sjel og fremstår som forutsigbar og kjedelig, og det meste kommer av lat skriving som mangler den helt store leveringen av poenget.