På 1100-tallet flykter Minamoto no Yoshitsune, kjent som Kurou, til fjellet etter at hans bror, den første shogun til å kontrollere hele Japan, Minamoto no Yoritomo, dør. Historien sier at Kurou begikk selvmord. Men hva om det ikke skjedde? Hva om han oppdaget og ble bitt av en vampyr, forelsket seg og levde til vår tid?

Det er et interessant prosjekt Madhouse har valgt å adaptere her. Utgangspunktet for hele greia er merkeligheten selv. Sjangre blandes på en genial måte. For det første har man nok av action, deretter har man romantikken og det overnaturlige pakket inn i en sci-fi-verden satt til vår moderne tid etter at verden har gått under.

Begynnelsen er forholdsvis enkel. En fyr møter ei dame, som senere viser seg tidlig å være alt annet enn det hun utgir seg for å være. Hun er en vampyr som biter helten vår, Kurou. De er begge udødelige. Der slutter det enkle ved denne serien. Det hoppes rett til den moderne tid. Kurou våkner opp og aner ikke hvor han er. I hele serien ser vi Kurou slite med hukommelsestap samt hans desperate jakt etter Kuromitsu, dama fra fortiden. Han våkner nemlig opp i vår tid, merkelig nok virker ikke dette fremmed for han, og man sitter og undrer på hvorfor det er sånn. Mysteriet i bunn varer serien ut og gjør at det er spennende å se på.

Når jeg så er ferdig med serien og mysteriet er avdekket og alle de uventede vendingene forklart, sitter jeg igjen med en følelse av ingenting. Det er ikke den tomhetsfølelsen man får etter en skikkelig god serie, men en følelse man får av ”var det alt?”, og det er en ganske kjip følelse å sitte igjen med etter en såpass underholdende og engasjerende serie. For jeg synes at hele greia virker ganske meningsløs når alt kommer til alt.

Det som allikevel gjør at denne serien er engasjerende og underholdende, er volden og koreografien i kampene. Madhouse skyr ikke unna vold eller høye aldersgrenser, og det har de strengt tatt aldri gjort, men dette er en av få ganger at jeg synes at volden kommer på bekostning av handlingen. Actionscenene i seg selv er gode, fylt med blod og realisme, og det alene er godt nok hvis man vil ha en ren action-serie. Kurozuka funker allikevel ikke som det, historien vil nok for de fleste være for forvirrende til å kalle den for en action-serie.

Kurou er den karakteren i serien som havner i suppa i tid og utide. Hans hukommelsestap brukes godt for å drive historien framover samtidig som man skaper spenning for seeren. Vi lærer om verdenen og tingene rundt ham i takt med han. Dessverre, i likhet med de fleste karakterene i serien, er det lite utvikling å spore hos han. Både han, Kuromitsu og resten han møter på hans vei i jakten på sannheten bak hans hukommelsestap bare er der. De driver historien framover, men det er alt. Kurou husker riktig nok mer og mer, men det fører aldri til noen stor forandring eller åpenbaring for han som karakter.

I den visuelle stilen som Madhouse som lenge har vært kjent for, barsk og realistisk med øye for detaljer, skinner Kurozuka med sitt bleke og mørke uttrykk. Animasjonen er selvsagt også på topp. Det er jo Madhouse vi snakker om, noe annet hadde vært utenfor normen. Utfordringen deres ligger i bevegelsene under kampene, og Madhouse greier her å tilføre en slik intensitet som bare animasjonsstudioet Bones (Darker than Black, Fullmetal Alchemist: Brotherhood) kan overgå. Med andre ord et stort kompliment.

Den andre tekniske halvdelen, lyden, er også meget bra. Lydbildet som fokuserer på de mange kampene komplimenterer intensiteten til animasjonen. Det samme gjør egentlig musikken, den er intens til tider, men den er også krydret med romantisk fiolinspill. Stemmeskuespillet er også veldig bra. Madhouse-favoritten Mamoru Miyano har hovedrollen som Kurou og greier å fange hans forvirring på en overbevisende måte. Ellers har Madhouse greid å sette sammen et stjernelag bestående av Romi Park, Nakata Jouji og Keiji Fujiwara, som alle har jobbet sammen med Madhouse før. Og det sier seg nesten selv at de er solide i sine roller, betydelig mindre roller enn det de er vant til, men likefullt solid.

Jeg strever litt med å kaste terningen her. Historien er grei til sitt bruk, men den kan fremstå forvirrende for noen, og for meg bare meningsløs i etterkant og actionscenene er solide, men ikke nok til å kalle dette for en ren action-serie der hele fokuset ligger på action. Karakterene er stort også bare der for å drive fram historien, og det er ikke godt nok. Samtidig er alt av det tekniske som vanlig løst bra av Madhouse. Jeg lander på en firer.