I en avstengt bygd er det nifse ting på gang. Mennesker dør som fluer. Hele familier blir utslettet. Ingen vet hva som foregår, og doktoren i bygda, Toshio Ozaki, står og klør seg i hodet over de merkelige symptomene menneskene dør av. Det blir hans jobb å etterforske saken og finne ut av om det er en epidemi som ligger bak dødsfallene, eller om det er noe langt farligere.

I den første episoden blir vi introdusert for det vi antar er hovedpersonen, Megumi Shimizu, men det vris med en gang idet hun dør i løpet av denne episoden, og fokuset blir så lagt over på doktoren, Ozaki. Dette oppsummerer egentlig serien ganske bra. Den har uventede vendinger og holder meg hele tiden på kanten av setet i påvente av det neste som skal skje.

Vendingene er ikke billige, og man kan se noen av dem komme, mens andre er bygd opp av omstendighetene. Mye av dette skal manuset ha skryt for. Manuset er smartere enn det man ellers ser i serier som inneholder visse former for monstre, og er ikke så fordummende og gjentagende som man ellers ser innen mediet. Og ja, jeg sa monstre. Jeg vet ikke riktig hvor mye jeg skal si om dette, fordi Shiki er en serie som man kan dele inn i tre akter, og man vet egentlig fra starten av at det er noe som lurer i mørket.

Monstrene er vampyrer. Eller er de det? Er det vampyrene som er monstre? Dette er spørsmål jeg stiller meg når jeg er ferdig. Vampyrbegrepet skrives om og Shiki gjør det til sitt eget, Shiki er for øvrig navnet vampyrene får. Den har åpenbart hentet inspirasjon fra både det ene og det andre, men det fremstår allikevel som noe nytt. Det nye er også det som gjør at jeg stiller spørsmålene. Vampyrene har sjel, de utvikles og de er ikke bare der for å drepe. Med dette greier man å holde en fin balanse mellom hvem man heier på. I starten er det utelukkende menneskene, men utover i serien vil man kanskje innse at vampyrene er noe for seg selv.

Når vi snakker om menneskene, så er de utgangspunktet og hovedpersonene. De lever i en nærmest avstengt bygd, langt fra alle. Omgivelsene blir brukt veldig bra. Alle kjenner alle her og det er mye ryktespredning blant innbyggerne når dødsfallene starter å hope seg opp. Ozaki blir hovedpersonen vår. Han kommer etter hvert frem til en konklusjon som ingen setter pris på. I prosessen ser vi hvordan stresset tærer på ham og hvordan han nærmer seg galskapen. Mye av den samme karakterutviklingen har resten av innbyggerne. De starter som vanlige innbyggere før de gripes av panikken som sprer seg. Desperasjonen driver dem til å begå det meste for å overleve.

Ettersom at det er en hel bygd det er snakk om, burde kanskje si seg selv at det er mange karakterer her, men her er det rett og slett altfor mange. De fleste har ingen verdi og er helt irrelevante for den videre handlingen, i hvert fall når dødsfallene når et visst antall. Introduksjonen kommer gjennom tekst, og så forsvinner de sannsynligvis i den neste scenen. Problemet er at jeg ikke bryr meg om at alle innbyggerne i serien forsvinner. De er irriterende og stae, og dette er nok en gang god grunn til at manuset greier å vinkle begge sider i konflikten på en glimrende måte.

Mens jeg enda er inne på karakterene, kan jeg si at det mest negative med serien er karakterdesignet. Det er helt latterlig at de ser ut til å være klippet og limt inn fra en hvilken som helst koselig og generisk serie. De fargesprakende hårfrisyrene er til stede i en serie som ikke har behov for dette, mest fordi Shiki baserer seg på realisme og omgivelser hvem som helst kan relatere seg. Shiki kunne trengt hva jeg liker å kalle ”Naoki Urasawa-touchen”, som mer eller mindre i mitt eget bilde vil si at det er realisme over hele linja, spesielt i detaljene. Merkelig nok er de eldre karakterene uhyre detaljerte, med rynker og det hele, mens hovedpersonene er platte og rene uten noe særegne kjennetegn.

Jeg blir nå ført over på Shikis tekniske plan, etter å ha tatt opp karakterdesignet. Heldigvis er resten av produksjonsverdien til Shiki helt på topp hele tiden. Den visuelle stilen er realistisk, men integrerer surrealistiske bilder på en genial måte for å tilføre mysteriet mer dybde og gjør det spenstigere og mer variert. Animasjonen flyter også bra, og det er vanskelig å arrestere noen her.

Lyden har jeg få klager på, det meste går på hvordan musikken brukes, den kunne godt vært mer variert. Litt vel mange låter går igjen og igjen. Lydbildet og stemmeskuespillet er det ingenting å si på. Ettersom at det er så mange karakterer i serien, er det ikke plass til en stemmeskuespiller som stjeler showet, i noen grad kan man si at Tooru Ookawa gjør det i rollen som Ozaki, men det er bare fordi han er hovedpersonen. Stort sett er det en lagprestasjon.

Avslutningsvis vil jeg si at Shiki er en av de bedre thriller/skrekk-seriene på markedet. Den er engasjerende hele veien og drives frem av uventede vendinger, nyanserte karakterer og et manus som det er høy klasse over. Karakterdesignet er og forblir det største problemet mitt, det tar meg ut av opplevelsen, og det er ikke bra for noen serie.