Guden Yato er en skygge av seg selv. Han pleide å være en krigersk gud. Nå tar han på seg et hvilket som helst oppdrag for fem yen. En dag møter han Hiyori Iki, som på et vis får en nær døden-opplevelse da hun redder Yato, og ender så opp med en overnaturlig form. Sammen må de og det levende våpenet til Yato, Yukine, kjempe mot onde krefter.

Noragami er en videre bekreftelse på hva studioet Bones har blitt de siste årene, et studio som fokuserer mer på animasjon enn historiefortelling. Vi skal ikke langt tilbake for å se materiale fra deres side som virkelig hadde god historiefortelling (Darker than Black og FullMetal Alchemist: Brotherhood), men studioet har nå ”visnet” hen og blitt til solide actionserier. De lager fortsatt gode serier, men ikke fantastiske.

Noragami tar utgangspunkt i en gud med et frynsete rykte som ikke har råd til noe. Et lite glamorøst liv for en gud. Han hjelper der det trengs, så lenge han får sine usle fem yen som egentlig ikke strekker til noe. Onde krefter finnes i verden i form av overnaturlige skapninger som sluker ut livskraften til menneskene. Yato kjemper mot dem. Der har du hele serien. Alt som skjer er nærmest episodisk, der kan det enten dukke opp nye monstre eller nye bekjentskap. I lengden blir det utvannet og kjedelig, og spenningsnivået når aldri det helt store.

Yato er en fyr som verken er for god eller for ond, og er nærmest for en antihelt å regne. I løpet av serien opplever han mye, men jeg føler at mye at det som skjer med Yato er urettferdig overfor hans fortidige jeg (han er tross alt en gud som har levd i mange hundre år), som ikke brydde seg om noe i det hele tatt. Jo da, dette gir ham jo karakterutvikling, men det at han er så mye tammere i nåtiden og tar avgjørelser som ikke passer hans karakter i nåtiden, opplever jeg som en hån mot karakteren. Med en høyere aldersgrense kunne de sikkert gått for en barskere gud, men dette gjør at serien blir underveldende og at man ikke bryr seg om Yato, og det blir i det hele tatt vanskelig å ta ham seriøst. Ved sin side har han et par medhjelpere, den typiske og generiske high school-eleven Hiyori Iki og den slitsomme og irriterende sytepaven Yukine. De tilfører serien komedie.

Som jeg nevnte tidligere, så lager Bones actionserier. Noragami har mye av det, og dette er som vanlig gjort på flott vis. Jeg fryktet at kampene skulle bli repetitive, men hver kamp oppleves som frisk og tilfører noe nytt til serien. I tillegg prøver Noragami å holde en halvseriøs stil som blander drama og komikk, men i motsetning til actionsekvensene, så lykkes de i mindre grad. Komikken er gjentagende og man går derfor fort lei av forutsigbare vitser som for eksempel går ut på hvordan Yato kler seg. Det dramatiske nivået hever seg heller ikke stort, mest på grunn av overbruk av tilbakeblikksperspektivet som fortellerform. Jeg blir bare skuffet over hvor tøff Yato var en gang i tiden.

Et annet område som jeg ikke har noe å utsette på, i likhet med actionscenene, er det rent tekniske i form av lyd og bilde. Den visuelle stilen er ordinær, men slipper løs alskens farger når monstrene kommer frem fra mørket. Animasjonen følger bra opp, og Bones kan virkelig det med å få til god animasjon i en actionserie, det kan aldri gjentas nok ganger. Lyden er bra i både form av variasjonen når det kommer til musikk, troverdig lydbilde i alle actionscener og solide stemmeskuespillerprestasjoner. Jeg må allikevel innrømme at Yuki Kaiji er en stemmeskuespiller som kjeder meg, stemmen hans høres alltid sytete ut, i dette tilfellet er det i tråd med karakteren, men andre ganger er det bare stemmen hans som er unormalt irriterende. Hiroshi Kamiya, en av mine favoritter, ville ikke ha vært mitt førstevalg til rollen som Yato, mest av alt fordi han er best på rene helter, ikke antihelter, men som den nåtidige Yato overbeviser han meg om at han mestrer rollen.

Jeg høres kanskje negativ ut til serien, men det er jeg egentlig ikke. Det er en solid actionserie med noen få gode komiske øyeblikk her og der, men ikke noe jeg kommer til å huske veldig lenge, som ofte er tilfellet med episodiske serier med et lavt spennings- og dramatikknivå. Men hvis man vil ha en enkel actionserie, kan Noragami anbefales, fordi all action Bones gjør, er alltid helhjertet.