Unggutten Tatsumi reiser til hovedstaden for å tjene penger til sin fattige landsby. Han oppdager at hovedstaden er slukt av korrupsjon som strekker seg helt opp til statsministeren. Snikmordergruppen Night Raid rekrutterer han for å kjempe mot det tyranniske styret.

Akame ga Kill! starter med konflikten mellom keisermakten og de revolusjonære. Men dette blir ikke seriens hovedfokus lenge. Så fort konflikten er introdusert, havner fokuset over på ren action. Der får vi se gruppen av revolusjonære, deriblant Night Raid, kjempe mot hovedstadens egne styrker. Hovedkonflikten havner da i bakgrunnen, men dras opp i tid og utide, spesielt mot slutten. Jeg tror at serien med fordel kunne dratt mer nytte av å være mer politisk anlagt, istedenfor å se at den ene actionscenen følge den andre.

Fortellermåten er heller ikke av den skarpeste sorten. Vi følger stort sett Night Raid, men noen ganger får vi se den andre siden av konflikten, men den er av den rake motsetning. Der vi får se Night Raid være de helt gode, får vi også keisermakten være de helt gale. I og med at jeg skulle ønske at den var mer politisk anlagt enn den var, skulle jeg gjerne sett at den fokuserte like mye på hver side og ikke være like svart/hvit som den er. Det bedres på dette noen steder ved at en snikmordergruppe etablert av keisermakten kjemper mot Night Raid, men dette fører meg igjen over på actionfokuset som er i serien. En annen ting ved fortellermåten i Akame ga Kill! er at retroperspektivet benyttes på en forutsigbar og slapp måte, og brukes mest av alt for å vekke følelser rett før en karakter er i ferd å dø. Dødsfall og sjokkeffekt går hånd i hånd i denne serien, og det virker som en billig måte for å holde på interessen til seeren ved å drepe en karakter i annenhver episode.

Night Raid er den gruppen vi følger i Akame ga Kill!. De er sterke og bærere av magiske våpen som bare visse individer kan bære uten å måtte ta skade. Gruppen er en gjeng av typiske karakterer. Du har den naive hovedpersonen, den herdede lederen, en tsundere, en nerd, en guttejente. De funker bra som et lag når actionscenene kommer, men som karakterer er de kjedelige å følge med på. De utvikles, heldigvis, til en viss grad, men jeg nevnte tidligere noe om død og sjokkeffekt, og når man gir sine karakterer mest utvikling i sine siste øyeblikk, er det helt bortkastet.

Jeg skal ikke ta noe fra actionscenene til Akame ga Kill!. De er intense og lekre å se på. Kreftene til individene i serien varieres godt med og bringer den intensiteten som kreves fra en serie som har action som sitt hovedfokus. Det er massevis av krefter vi får se. En kan beherske ild, mens en annen kan beherske is, mens andre igjen må bruke våpen som sverd, øks eller skytevåpen. Blandingen funker bra og gjør at serien aldri blir kjedelig, og man kan bli overrasket over hver kamp.

Det tekniske i serien er løst greit. Den visuelle stilen er dyster, men lyser til tider opp med håp, noe som reflekterer serien godt. Animasjonen stråler under alle actionscenene, men under treige scener med dialog merkes det at det spares inn der det kan. Lydbildet og stemmeskuespillet leverer på et akseptabelt nivå, det er ikke noe fantastisk over det, men det funker. Musikken må derimot nevnes som et stort pluss, den treffer på atmosfæren serien leverer, som i at det er et actioneventyr. Du har de skikkelig adrenalinpumpende låtene og de som er ment for de mer emosjonelle øyeblikkene i serien.

Konklusjonen blir at dette er en serie for de som bare vil ha action. Historien og fortellermåten har ikke særlig dybde, og med noen få grep kunne det blitt så mye bedre. Men for en ren tour de force-actionserie, så er dette mer enn godkjent. Jeg strever allikevel med å sette et terningkast på serien, men jeg ender opp med en veldig svak firer, og med det lar jeg den enorme underholdningsverdien vinne.