I den magiske verdenen Mistarcia lever mennesker, guder og demoner sammen. To tusen år tidligere truet monsteret Bahamut med å ødelegge verden. De samlede kreftene til skapningene i Mistarcia forseglet Bahamuts krefter, men når et vesen splitter demonene og gudene, kan det se ut til at Bahamut vil få en ny sjanse.

Rage of Bahamut var i fjor en av de seriene jeg ikke fulgte under dets originale sendeskjema. En serie basert på et kortspill fristet meg ikke helt. Den fikk etter hvert litt publisitet, og jeg sitter her nå etter å ha sett seriens første sesong.

Vi blir tatt med til en magisk verden der alle slags vesener lever sammen. Det er ikke harmonisk. Alle liker å se ned på hverandre. Demonene mener at de burde herske over alle andre, men de har ikke styrken til det. Gudene prøver febrilsk å holde det legendariske monsteret Bahamut på plass. Menneskene gjør egentlig ingenting. I det minste ikke før vi blir presentert for våre helter, dusørjegerne Favaro og Kaisar og den mystiske Amira som har falt ned fra himmelen og vil dra til det isbelagte stedet Helheim.

Historien er verken spektakulær eller unik. Det er en helt grei historie om det som kan bli verdens ende dersom ting går riktig galt, og det funker også fint i denne typen serie. Den vet hva den er og kjører på med alt den har. Særlig spennende blir det nok aldri, det blir for forutsigbart hvor de vil gå med historien, spesielt hvordan Amira brukes som verktøy for drive fram handlingen. Når det gjøres, kan man egentlig bare glemme de egentlige hovedpersonene.

Dusørjegerne Favaro og Kaisar kastes inn i den verdensomspennende konflikten etter å ha bestemt seg for å hjelpe Amira. Deres krefter vises i starten gjennom jakten på dusører, og de er ikke akkurat amatører når det gjelder å hanke inn småkriminelle. Karaktermessig er de helt ulike hverandre, i det minste på utsiden. Favaro er klovnen med den svære kjeften som alltid greier å rote seg opp i det ene etter det andre. Han tilbyr mye komikk i denne ellers dystre serien. I starten er komikken frisk, men man går fort lei den, og den forsvinner nesten helt når mørket i serien trer fram. Potensialet og ferdighetene hans havner litt i skyggen av den truende situasjonen og etter hvert spiller han mer og mer andrefiolin. Kaisar derimot er en stoisk type som ikke har noen store forandringer i løpet av serien. Han kan virke som den pliktoppfyllende sønnen som gjør det han kan for å utføre det han mener er rett. Samtidig skjer det noen forandringer på innsiden til disse karakterene som gjør dem lette å like.

Jeg har et ambivalent forhold til karakterene, noen ganger virker dem som friske pust med en egen identitet, andre ganger er de dumme som brød, noe som i flere tilfeller bryter med deres egen karakter. Flere ganger har de mulighet til ”å gjøre det rette”, men muligheten går fra dem hver gang, det er merkelig når yrket til de to hovedpersonene er å være dusørjegere. Til å begynne med tenker de bare på profitt, men så blir de plutselig fromme som lam, en retning som burde ikke ha funnet sted, eller i det minste ikke så brått. Dette vil jeg legge skylden på slapp skriving som skal drive historien opp til et tvungent klimaks som ender på den mest forutsigbare og tåpelige måten man kan tenke seg.

Med historien og karakterene satt til side, så handler denne serien om action og underholdning. Ble jeg underholdt? Ja. Episodene er over på et øyeblikk fordi det skjer så mye hele tiden. I et øyeblikk ser man våre helter jage kriminelle, så kjemper de mot demoner i et annet. Til tross for den evige bevegelsen, så føler jeg ikke at serien er for rask til sitt eget beste, med unntak av slutten. Actionscenene er også velgjorte og varieres godt med. Variasjonen kommer av skapningene som kjemper mot hverandre og har hver sine knep for å tvinge sine motstandere i kne. Kampene dras heller ikke ut på grunn av det høye tempoet som føres.

Animasjonsstudioet MAPPA (Terror in Resonance, Kids on the Slope) skuffer sjeldent når det gjelder en series produksjonsverdier, og også her er det lite å sette fingeren på. Karakterdesignet er temmelig lik den stilen MAPPA har gått for i tidligere serier, og det funker som det pleier å gjøre. Den visuelle stilen tilbyr en god kontrast mellom dystert og lyst og animasjonen flyter bra, noe som er nødvendig for enhver serie med mye bevegelse. Lyden treffer alltid bra i serien. Musikken er av det storslagne slaget som gir en følelse av eventyr. Lydbildet er best når det er mye som foregår og når det er fullstendig kaos.

Rage of Bahamut er en fornøyelig serie for den som liker action, underholdning, gode produksjonsverdier og det å se en sesong i ett sammenhengende strekk. Det er ikke den mest minneverdige serien, noe en forutsigbar handling, forglemmelige karakterer og til tider slapp skriving sørger for. Uansett er det en serie som er verdt å se dersom man bare vil underholdes i noen timer.