Året er 2071. Jorda er ruinert og menneskeheten er drevet bort. Stjernene ble de nye tilfluktsstedene. Nasjonene falt og forestillingene om frihet, vold og ulovlighet ble vage. Nye lover og en ny generasjon lovløse ble skapt, disse ble kalt cowboyer. Midt oppi dette finner vi dusørjegerne på skipet Bebop.

Når man skal trekke frem anime-klassikere, vil man sannsynligvis kunne trekke frem en håndfull serier. Cowboy Bebop burde være en av dem. Serien introduserte Shinichiro Watanabe til resten av verden og viste at anime kan tas seriøst. Det kunne mediet for så vidt gjøres ved tidligere anledninger, blant annet ved Neon Genesis Evangelion, Akira og Ghost in the Shell, men Cowboy Bebop hadde et skarpere manus som vektla karakterene i større grad og ikke bare skinte gjennom det tekniske.

Vi befinner oss i universet, vi farer rundt i det slitne romskipet Bebop sammen med Spike Spiegel og Jet Black. De har slått seg sammen for å jakte på forbrytere. Serien fokuserer på Spike og Jet, deres møte med andre karakterer, deres nåtid som dreier seg om å jage dusører og deres fortid som fortsatt hjemsøker dem.

Cowboy Bebop har et enkelt og episodisk format med en overhengende historie som dukker opp nå og da. Vi befinner oss for det meste i nåtid, men det er ikke sjeldent at vi blir sendt tilbake i tid for å se hvordan karakterene endte opp der de er. Det er enkelt og effektivt, spesielt når fortiden blir relevant i nåtiden når gamle kjenninger, steder eller scenarioer kommer tilbake. Historiene som fortelles er stort sett interessante gjennom hele serien og det føles som at episodene er over før de har begynt. Så hypnotiserende er dem. Det finnes dessverre et par episoder som ikke tilfører serien noe nytt, og det er det mest negative jeg har å si om serien.

Det som gjør Cowboy Bebop til en fornøyelig affære, er karakterene og hvordan de brukes. Spike Spiegel har flyktet fra et syndikat etter intern rivalisering og fungerer som den unge, kjepphøye og dumdristige delen av mannskapet på Bebop. Hans historie er den mest interessante og den som mesteparten av serien dreier seg om. Jet Black er helt motsatt av Spike; gammel, sliten og forsiktig. Hans fortid som politimann blir nyttig når forbrytere skal spores opp. De er dog ikke alene på romskipet. Utover i serien øker mannskapets antall med den forførende og mystiske Faye Valentine og den eksentriske (Radical) Edward, som på tross av navnet er ei jente, og også hunden Ein. Faye Valentines karakter tilfører konflikt innad Bebop-mannskapet og lar seriens dialog skinne hver gang hun kommer i krangel med Spike og Jet. I motsetning til Spike, Jet og Edward er hun ikke et frivillig medlem av Bebop, men hun finner etter hvert sin plass blant mannskapet, til tross for at hun ofte er en løs kanon som lar resten av mannskapet i stikken dersom hun kan tjene på det. Edward tilfører serien komedie ved sin eksentriske oppførsel, og latteren sitter løst når resten av mannskapet må håndtere Edward. Men det er allikevel noe ved Edwards introduksjon som gjør at jeg verdsetter de siste 2/3 av serien mindre enn den første tredjedelen. Jeg føler at en del av tempoet stopper opp og at serien går fra sine mørke røtter til fordel for en litt lysere tone i mellompartiet. Ikke mye lysere, men nok til at jeg merker en forskjell.

Hva er det som gjør Cowboy Bebop til en klassiker? Karakterene og historien er bare den ene halvparten. Den andre halvparten er hvordan den er voksen når det kommer til temaer og manus. Temaer som at man ikke kan løpe fra fortiden, bedrag, tilgivelse og frigjøring går igjen. Det er skrevet på en så naturlig og moden måte at jeg kjøper det manusforfatterne skriver.

Shinichiro Watanabe har en tendens til å blande sjangre i sine serier, bare se Samurai Champloo eller Space Dandy for mer bekreftelse på dette. I Cowboy Bebop blander han action, drama, sci-fi, eventyr og film-noir. Det høres ut som at han burde bite over mer enn det han kan tygge, men det skjer ikke. Det er en sømløs blanding av komedie og drama satt til rommet og tilført action og eventyr ved enten nærkamp eller luftslag. Film-noir-delen blandes inn i den totale pakken med bruken av skygger, røyk, femme fatale og en gjennomgående mørk tone.

Hvis det er en del av Cowboy Bebops totale pakke som skal trekkes frem, kommer man ikke unna musikken, som totalt er seks timer langt, signert Yoko Kanno og The Seatbelts. Musikken er sterkt jazzinspirert og brukes veldig forskjellig i serien. Det som er likt, er at musikken alltid passer inn i hver eneste scene. I de mer komiske episodene har låtene et mer lekent og lystig preg, og i de mer seriøse episodene greier musikken alltid å fange essensen av det triste. I tillegg har Cowboy Bebop en av de beste introene (Tank!) jeg har sett, som gir en oppløftende start på hver episode, før så The Real Folk Blues avslutter hver episode på den mer dystre siden og gir Cowboy Bebop en fin balanse.

Selv om serien er godt over 15 år, er det likevel lite ved animasjonen som skulle tilsi dette. Animasjonen flyter godt, og noe annet er ikke å vente fra studioet Sunrise, som ofte har sci-fi-sjangeren som levebrød. Den visuelle stilen ser dog litt sliten ut, men i Cowboy Bebops tilfelle er det en fordel og gir serien en sjarm som ikke kunne ha blitt skapt i dag. Dette gjelder spesielt seriens karakterdesign. Hadde serien blitt lagd under dagens forutsetninger, ville karakterene ha vært for polerte istedenfor å være røffe i kantene, noe serien er bedre tjent med. Stemmeskuespillerprestasjonene er for øvrig gode og hver stemme korresponderer godt med sine karakterer. Dette gjelder i det minste for den japanske dubbingen. Jeg har ikke sett Cowboy Bebop med engelsk tale, men den regnes ofte som den serien med best engelsk dubbing.

Cowboy Bebop er en serie for de som vil ha en voksen serie som skiller seg ut fra det moderne anime-markedet og passer godt for både nybegynnere og veteraner. I tillegg til komplekse karakterer, skarp dialog og en fascinerende historie, kan serien skilte med gode produksjonsverdier som for det meste holder seg godt. Det eneste som trekker terningkastet ned til fem, er at alle episoder ikke tilfører serien noe nytt, noe som i høy grad er nødvendig for en serie med en overhengende historie, og at tempoet endres litt etter den første tredjedelen.