---

Ingress:

En "Drage frue", Madame Lee (Oi, så originalt) har skapt seg en aldri så liten armè, bestående av tre kampsporteksperter (jeg sa jo at det var en LITEN armè), som har blitt injisert med et serum som gjør dem usårbare, i tilleg til at de følger ordrer blindt. 

Anmeldelse:

Gjengen sendes ut for å ta knekken på... Vel, alle som fruen ikke liker.
De første som får ungjelde er en karateskole, der hovedmålet er instruktøren, men det ender selvfølgelig med at alle blir slaktet... Med unntak av en, som får armen sin kappet av. Den enarmede karate-eleven sverger nå hevn. Politiet er nå også på saken, og spørsmålet blir nå hvem som får tak i kjeltringene først; den enarmede (og kjepphøye) eleven, eller politiet.

Filmen starter, som så veldig mange andre b-filmer, veldig kult. Den tegna åpningsekvensen er faktisk det beste med hele filmen, og musikken gir meg flashback til gamle Commodore 64 spill. Desverre er det, stort sett, nedoverbakke herfra. Filmen har en ganske slapp regi, som i tillegg føles rotete. Dette skal visst være en slags amerikansk "martial arts" film, men koreografien er så håpløs, at det blir nesten komikveld. Jeg sier nesten, for det er ikke egnetlig særlig morsomt heller. Slag og spark gjøres i løse lufta, langt fra motstander, men motstander blir likevel truffet.

Denne karate-eleven, som på kjepphøyt vis har sverget hevn, er en av de mest patetiske og handlingslammete actionhelter i historien... Det virker ikke som om han har fulgt særlig godt med i timene; For han ender opp med å bli en bi-figur i en film som har fremhevet ham som hovedperson. Filmen konsentrerer seg mest om politiets rapportskriving, som aldri blir gjort.

Vi får heller ikke noe slags innsikt i 'den større planen' bak opplegget, og vi sitter igjen med mange løse tråder... Som ikke er interessante nok til at du kommer til å gruble noe særlig over dem.
Selv musikken, som virket ganske kul i åpningssekvensen, blir bare plagsom etter en stund.

Den mystiske mesterhjernen bak hele opplegget får vi heller ikke se. Grunnen til alt dette, var at denne filmen ble laget med tanken om en mulig oppfølger i hodet. Man burde kanskje ha prøvd å skape EN solid film først, før man startet å tenke på en franchise. Men som vi vet; overmot er mange b-filmers fallgruve.
Selv den kule åpningssekvensen, kom ikke fra regissør Paul Kyriazi selv, men fra distribusjonsselskapet, som ville markedsføre denne som en science fiction-film.

Hvorfor??
Aner ikke! For det er ikke mye som ligner på sci-fi her.
Men det var jo, tross alt et lite høydepunkt da. Bare så synd at høydepunktet var helt i starten av filmen da.