I 2010 eksploderer en bemannet sonde fra jorda, som etterforsker Mars, i jordas atmosfære og DNA-prøver som menes å ha en forbindelse til marsboere, faller mot jorda. Dette forårsaker mutasjoner over hele Japan. AAST (Anti-Ancient Suit Mars) blir dannet for å kjempe imot de muterte vesenene. De utvikler en spesiell drakt som sitt trumfkort, men bare et fåtall er DNA-kompatible med drakten.

Det var så vidt jeg gadd å skrive et handlingssammendrag ovenfor, fordi noen ganger kommer man bare over noe som er så dårlig at man ikke vil bruke tid på det i det hele tatt. Så jo mindre tid jeg kan bruke på Mars of Destruction, desto bedre er det. Kort sagt er dette noe av, om ikke, det verste av anime jeg har sett.

Mars of Destruction er en beryktet kortfilm som regnes som tidenes verste anime-produksjon gjennom tidene. Den er lagd av Yoshiteru Satou, kjent som animeverdens svar på Ed Wood. Og etter å ha sett Mars of Destruction for andre gang, er det virkelig et fortjent hat rettet mot denne kortfilmen.

Historien til Mars of Destruction er så latterlig at jeg nesten ikke vil snakke om den. Det føles mest av alt som om jeg har sett biter av noe som kunne ha vært bra, men som har blitt holdt tilbake av et lavt budsjett. I tillegg virker det som om man blir kastet inn i en fortelling som er nesten ferdig, som om jeg har sovet gjennom flere timer med oppbygging for så å få med meg slutten. Men det stemmer ikke, det er bare sånn Mars of Destruction er; den henger ikke på greip. I løpet av de cirka 20 minuttene filmen varer, legger den mest fokus på to kampscener som er så avsindig dårlige og ikke tilfører noe annet enn å vise hvor kult trumfkortet til AAST er ment å være, men kampene er over på kort tid og viser mest av alt hvor lite vekt fortellingen tillegges når dårlige kampscener tar opp mesteparten av tiden.

Mars of Destruction har merkelig nok karakterer også. Men å kalle dem todimensjonale ville vært en fornærmelse mot alle todimensjonale karakterer. Jeg brydde meg ikke om noen av dem, og de ble heller ikke lagt særlig vekt på i filmen. Når filmen er verken karakter- eller historiedrevet, hva sitter man da igjen med? Ingenting. Det beskriver Mars of Destruction ganske greit.

Når en animert film har verken en god historie eller velskrevede, eller er velskrevet i det hele tatt, karakterer, er det egentlig ikke så mye å hente. Man sitter så igjen med det tekniske. Og hvis jeg trodde at historien og karakterene var ille, er det ikke noe imot det tekniske nivået på filmen. Lydeffektene er elendige, føles usynkroniserte og høres latterlige ut. Stemmeskuespillet er uten sjel eller noen innlevelse. Man skulle nesten tro at stemmeskuespillerne satt i en telefon og at samtalene ble tilfeldig spilt inn for så å bli brukt i Mars of Destruction. Den siste tingen på lydsiden er musikken. Man skulle tro at klassisk musikk kunne redde filmen, men nok en gang må jeg bare innse at selv ikke Beethoven kan redde dette makkverket. Klassisk musikk er greit i seg selv, men når det brukes på denne måten, altså helt tilfeldig og grunnet manglende budsjett, så går det ikke overens med det som skjer på skjermen.

Den visuelle stilen og animasjonen er også noe av det verste man kan se. I dag er det vanskeligere å skjelne mellom god og mindre god animasjon, mest på grunn av at produksjonsverdiene pleier å være høye, men Mars of Destruction gir en god leksjon i hva som er dårlig. Den visuelle stilen er grå som få, inneholder få eller ingen detaljer og ser generelt ulekkert ut. Animasjonen følger godt opp med å vise ting som egentlig burde ha normal fart i sakte film. Det er ikke fordi det er meningen, det er bare fordi overgangen mellom bildene er så seig at det føles ut som at bildet henger igjen.

Som en total pakke er Mars of Destruction noe av det verste man kan se, men det finnes et lyspunkt, og det er at den gir seeren en god pekepinn på hva som er bra og hva som er dårlig, med andre ord en god forutsetning for å utvide perspektivet sitt dersom man føler at man har sett for mye bra i det siste.