Popstjernen Mima Kirigoe er en del av gruppa "CHAM!". Når hun ikke lenger vil være en popstjerne, og heller gå over til å være en skuespillerinne, er det ikke alle som blir så glade. Menneskene rundt henne dør, og plutselig greier ikke Mima lenger å skille mellom fantasi og virkelighet.

Perfect Blue er en merkelig film. Det er ikke meningen at du skal skjønne den, men du får et ekstra klapp på skuldra dersom du gjør det. I cirka 45 minutter er det en helt vanlig film som går i et helt greit tempo, men så tar det av, og det går fort. Plutselig kommer rask klipping inn i bildet og seeren greier, i likhet med Mima, ikke å skille mellom det som er ekte og det som falskt. Når så filmen er over, sitter man igjen og undrer seg over det som skjedde. Man kan se filmen tilnærmet rett frem, men da går man glipp av poenget. Det må tolkninger til, og etter å ha tatt en rask kikk på internett, har jeg sett at det har kommet mange teorier på det som faktisk skjedde.

Men la oss ta det fra begynnelsen av. Mima er en popstjerne som ønsker å bli en seriøs skuespiller. Når hun så endelig tar steget, blir hun møtt med trakassering og trusler fra en ukjent person som driver en falsk hjemmeside, som skriver om alt det Mima gjør. Det som gjør Perfect Blue så spesiell er hvordan den tar opp kjendiskulturen på en slik måte at man sitter og tenker over dagens kjendiskultur, og retter dermed en pekefinger mot denne kulturen. Den ukjente personen er besatt og har et bilde av hva som er den ”ekte” Mima, og det er Mima som popstjerne. Gjennom trakassering og trusler ønsker denne personen å få Mima tilbake på ”rett” kjøl. Dette får Mima etter hvert til å hallusinere og se seg selv om den forhenværende popstjerna. Og det er når dette slår inn at filmen skinner. Vanligvis sitter seeren og ser på at en person er i ferd med å bli gal, men i Perfect Blue blir seeren dratt inn i opplevelsen gjennom den raske klippingen og hvordan fortellingen blir fortalt gjennom det som enten kan være ekte eller falskt, alt etter hvordan man selv tolker det. Men, og dette er det stort men, til tross for at jeg synes at dette er en effektiv måte for å få seeren med, så går denne fortellerstilen såpass langt at den går seg vill. Den kan komme på rett spor til slutt, dersom du har tolket riktig, men den går langt i å forvirre seeren til det punktet at man ikke vet hva som foregår. Dette er det sentrale temaet, ifølge regissør Satoshi Kon, altså å miste grepet på virkeligheten, så på den annen side er det ganske bra hvordan det har blitt løst. Dette setter meg derfor i en kinkig posisjon der jeg egentlig ikke helt hva jeg synes om den siste halvtimen av filmen, og får meg til å konkludere med at den er bra, men går en anelse langt i å forvirre seeren.

Karakterene i filmen er troverdige og veldig godt skrevet. Når Mima, som i begynnelsen er ekstremt naiv, blir utsatt for trakassering og til slutt hallusinasjoner, føler man med karakteren Mima. Det er også flere karakterer som er verdt å snakke om, men de får ikke like mye tid på skjermen som det Mima gjør. I to store biroller finner vi Rumi Hadaka og Tadokoro, som begge er med i agentbyrået til Mima, og som har helt forskjellige tanker om Mima og hennes nye karriereretning. Begge har stor roller å spille i filmen, men det er ikke noe jeg vil gå inn på, fordi det er innenfor den siste halvtimen av filmen.

Jevnt over er filmen velskrevet og troverdig når det gjelder alt. Dialogene og fortellingen som helhet flyter hele tiden godt og drives fremover av Mimas nye karriere som skuespillerinne samt truslene som blir stadig mer intense, og det leder opp til et uforutsigbart klimaks som man ikke ser komme, mest på grunn av at oppmerksomheten din blir lokket vekk fra den retningen som filmen ender med, og det er like genialt som det er effektivt.

Det er animasjonsstudioet Madhouse som står bak filmen, og de holder sjeldent igjen når det kommer til vold, seksualisering eller forstyrrende bilder. Og det gjøres heller ikke her, ettersom Perfect Blue inneholder alt av dette. Som vanlig har også Madhouse et øye for detaljrikdom og en mer realistisk visuell stil, som selv etter mer enn 17 år fortsatt ser bra ut. Sliten, ja, men fortsatt mer enn bra nok. I tillegg flyter animasjonen ganske godt, og det er vanskelig å få øye på noen skikkelig ødeleggende animerte øyeblikk.

Lyden er, som alt annet i filmen, helt topp. Madhouse maler et troverdig byliv og blander så bylivet med med småskummel og ekkel musikk under den siste halvtimen og får den til å stå i kontrast til den uskyldige musikken i begynnelsen. I tillegg er stemmeskuespillerprestasjonene svært gode. Det er Junko Iwao som må bære filmen i rollen som Mima, og det gjør hun strålende.

Perfect Blue er en film for dem som vil ha en intens psykologisk thriller som lar deg tenke og tolke selv. Den er til tider i overkant forvirrende, som er filmens eneste svakhet, men gjør opp for det på alle andre områder.

En kjapp fun fact helt til slutt: Dette var filmen som Darren Aronofsky kjøpte rettighetene til for å kunne bruke en scene i Requiem for a Dream (2000), og til slutt endte opp med å basere store deler av Black Swan (2010) på.