To menn ankommer en ukjent bar. De husker ikke hvordan de endte opp der. Mennene blir møtt av en bartender, Decim, og hans kvinnelige medhjelper. De blir fortalt at de må satse livet på et spill, og at de ikke kan reise før de har gjennomført spillet.

Death Billiards var i 2013 et av prosjektene som kom ut av Anime Mirai (Young Animator Training Project), et prosjekt der unge talenter får tildelt en viss sum til å vise hva de kan få til med et kortfilmformat på cirka 25 minutter. Death Billiards var faktisk det andre prosjektet (Little Witch Academia var det første) til å annonsere en oppfølger, men den første til å gi ut oppfølgeren, Death Parade.

Death Billiards er bygd opp som en helt typisk spenningsfilm. Seerne er ment å være like forvirret som de mennene som ankommer baren. Baren er mystisk og uhyre detaljert, og bartenderen ser svært mistenkelig ut. ”Hva gjør de her, og hvordan endte de her?” er de første spørsmålene seerne vil stille seg, og det er de spørsmålene som driver filmen fremover. Vi vet ikke hvordan det vil ende.

Det vanskeligste ved spenningsfilmer er alltid utførelsen av å holde på spenningen, men det er ikke et problem i Death Billiards. Der kommer den naturlig som følge av de spesielle omgivelsene og de få og vage hintene som gis. Utover i filmen kommer det flere hint om hva som egentlig skjer, og man vil sannsynligvis skjønne det før slutten, men med det sagt, er utførelsen helt strålende. I og med at dette er en kortfilm, må man dog ta høyde for at handlingen går raskt, og det funker for en såpass tettpakket film.

Det er få karakterer i Death Billiards. Karakterene burde være Death Billiards store styrke, men dessverre er det ikke like bra som resten av innholdet. På grunn av det høye tempoet og fokuset på spillet, føles det litt ut som at karakterenes bakgrunn bare blir kastet inn som tilbehør på en litt halvhjertet måte. Problemet er ikke karakterene i seg selv, de er mer enn gode nok, problemet er at med det høye tempoet, så blir det bare ikke nok tid til den utviklingen som kunne ha vært der. Dette gjelder forresten bare de to mennene som ankommer baren. Vi får ikke vite noen ting om verken bartenderen eller hans kvinnelige medhjelper, men det skjer heldigvis i oppfølgeren. Det ville uansett bli vanskelig å fokusere på dem i tillegg til deltagerne, som man i denne kortfilmen ønsker å vise frem.

Spillet deltagerne ender opp med å spille er, som tittelen impliserer, biljard. Og dette er høydepunktet, sammen med slutten, i filmen. Det viser seg å være intenst. Intensiteten blandes godt med filmingen som viser nærbilder av mennenes ansikter idet de opplever oppturer og nedturer i løpet av spillet. I tillegg gjøres biljardspillet enda mer spennende ved å zoome inn på biljardkulenes løp. Hadde man sett hele biljardbordet, ville det ikke ha vært like spennende.

Når det er snakk om slike Anime Mirai-prosjekter forventer jeg som regel ingenting når det kommer til produksjonsverdier, og jeg ble derfor overrasket over hvor høyt nivå filmen egentlig holder når det gjelder animasjon, visuell stil og lyd. Det er gått for en særegen visuell stil, men som lener seg mot det mer realistiske, noe som passer en slik film bra. Animasjonen flyter godt og har, så vidt jeg kan se, få eller ingen svakheter. Lyden er det heller ikke noe å utsette på, og der er det mest stemmeskuespillerprestasjonene man kan skryte av. Yuuichi Nakamura (best kjent som Tomoya i Clannad og Gray Fullbuster i Fairy Tail) gjør en fabelaktig rolle som en av de deltakende mennene.

Death Billiards er en kortfilm med en typisk spenningsstruktur og tilfredsstillende slutt, men som ikke greier å lene seg fullt ut på de deltakende karakterene, til tross for at de er hovedfokuset. Men det har likevel ikke så mye å si for underholdningsverdien eller den generelle utførelse av produktet.