Baren Quindecim er egentlig ikke en bar. Det er sted mellom de levende og de dødes verden. Dødsspillene som de som ankommer stedet må gjennomføre, bestemmer hvor de havner, enten blir de reinkarnert eller så blir de sendt til skjærsilden.

Death Billiards kunne greit ha vært en episode i Death Parade, ettersom man ikke aner hva som foregår før mot slutten. I Death Parade tar man det fra begynnelsen av og legger vekt på barens verter, atmosfære og den hierarkiske strukturen som verdenen er bygd opp av. Poenget med dødsspillene er å vise menneskene fra sin verste, eller eventuelt sin beste, side. Det gjøres ved å sabotere for deltakerne og stille oddsene imot dem. Alt for å kunne se hvordan deltakerne vil reagere.

Da jeg så Death Billiards tenkte jeg at det var et kult utgangspunkt for en serie, og det viser Death Parade at det også er. Min største frykt var at det kom til å bli overkant repetitivt, noe det til tider uheldigvis er, men som regel greier serien å glatte over dette med sitt overordnede fokus på vertene i denne verdenen. Decim, den hvithårede verten, er den karakteren som greier å dra serien videre. Han er en av dommerne i denne verdenen og må sende deltakerne, som ankommer i par, enten opp eller ned. Til å begynne med virker han som en temmelig kjedelig person. Eller, det blir kanskje rart å kalle han en person når han verken lever eller er død. Dette er også noe som tas opp grundig i serien, ”hva er menneskehet?” Utover i serien blir Decim klar over dette spørsmålet og innser at det å dømme ikke er så enkelt som han eller de andre karakterene i denne verdenen mener i utgangspunktet. Og det å fokusere på hva menneskehet er, er seriens store styrke. Det virker mer eller mindre som at dødsspillene er der for å utvikle Decim og verdenen, men samtidig være nok innhold i seg selv.

Grunnen til at jeg trodde en serie basert på Death Billiards kunne bli repetitiv, er at hvis det bare var fokus på deltakerne, ville man gå lei den strukturen som vises i serien. Når deltakerne dør og ender opp i verdenen mellom liv og død, husker de ingenting. De må spille et spill, og som regel vil de huske mer desto mer de spiller. Ved slutten av spillet vil de som regel innse at de er døde. Dette funket bra som en uventet vending i Death Billiards, men en hel serie med samme struktur kan bli kjedelig. Og dessverre går Death Parade sånn halvveis i den fellen. Deltakerne og dialogen deres er alltid interessante, det samme gjelder spillene og spenningen, men strukturen fremstår som i overkant enkel.

I tillegg til deltakernes, Decims og verdenens historie, har Death Parade enda en historie å fortelle, og den handler om den kvinnelige medhjelperen man så i Death Billiards. Hun er et merkelig tilfelle; hun vet at hun er død, og kan derfor ikke dømmes på samme grunnlag som de andre. Samtidig har hun i likhet med de andre deltakerne mistet hukommelsen, så hun blir i stedet værende til hun kan bli dømt av Decim. Dette er mer et sidespor enn noe annet i Death Parade, og de kunne fint bare ha sagt at hun også var en dommer. Det blir altså litt trangt om plassen når det gjelder seriens fokus. Når det er sagt, så leverer Death Parade på de fleste områder.

Sammenlignet med Death Billiards, er noe av spenningen borte i Death Parade. Når man vet at spillet egentlig ikke har noe å si for dømmingen av deltakerne, og at det er reaksjonene som gjelder, kan man ikke se Death Parade på samme måte som Death Billiards. Det er to helt forskjellige seeropplevelser. Death Parade er et menneskelig drama, mens Death Billiards fokuserer på å levere en tettpakket spenningsfilm. Det funker strålende i begge tilfeller.

På det tekniske plan er Death Parade så godt som lik Death Billiards. Den samme visuelle stilen er der. En stil som er lys, men som kan ses på som realistisk og som viser mange detaljer. Animasjonen flyter bra, noe som er å forvente fra en Madhouse Studios-serie. Lyden er kanskje det sterkeste tekniske kortet. Musikken kan gå fra det intense og triste til det avslappende, men passer alltid til situasjonene. Death Parade har en stor rollebesetning ettersom det er mange karakterer som deltar i dødsspillene. Blant stemmeskuespillerne er det Keiji Fujiwara som stjeler showet i andre halvdel av serien. Det er alltid moro å se ham som karakterer man kan mislike.

Death Parade har mye å by på, og tygger til tider over mer enn den kan tygge, men utførelsen av de mange historiene er stort sett interessante, selv om strukturen er noe repetitiv og ikke alt er like spennende.