Kumiko Oumae starter på high school og ønsker en ny start, men ender opp med å spille eufonium i korpset, noe hun til å begynne med ønsket å komme vekk fra.

Jeg vet ikke hva jeg forventer av Kyoto Animation lenger. Tidligere har de lagd knallserier som Clannad, The Melancholy of Haruhi Suzumiya og Nichijou. I disse dager setter jeg forventningene så lavt som de kommer, men selv det er for høyt. Kyoto Animation har kommet til et punkt der de bare kan tilby teknisk gode kvaliteter, men ved alle andre sider i en TV-serie bare tilby ting uten substans.

Sound! Euphonium er en serie som fokuserer på et korps som ønsker å kvalifisere seg til den nasjonale konkurransen. Rådgiveren deres er streng og innser at det er en lang vei å gå, og det blir derfor ekstremt mye øving for korpsets medlemmer. Midt oppi dette befinner Kumiko og vennene seg, og de må kjempe hardt for å unngå indre stridigheter og beholde roen i korpset hvis de skal ha håp om å komme seg til konkurransen.

Kyoto Animation har gjort det til en butikk å la komedie, drama og komedie gå hånd i hånd. I Sound! Euphonium gjøres det et forsøk på å droppe komikk og istedenfor fokusere på et rent drama satt til den musikalske verden. Det funker dårlig. Dramaet er noe av det svakeste jeg har sett i noen serie. Dramaelementer tas opp ingenstedsfra og løses ved å bare la det fisle ut i ingenting. Et hederlig unntak er det heldigvis, men den korte arcen var til gjengjeld ganske pinlig å se på. Elementene kommer stort fra indre stridigheter i korpset, men det er sjeldent utført godt nok til at jeg kan ta det seriøst.

Karakterene er det som virkelig ødelegger serien for meg. Hovedpersonen, Kumiko, er en av de kjedeligste hovedpersonene jeg har sett på lenge. Hun er skrevet slik at hun er nærmest uten feil, i tillegg er hun redd for å si hva hun mener og har omtrent like mye ryggrad som en manet. Det kommer heldigvis litt utvikling mot slutten, men da er det for lite, for sent og for underveldende til at det kan redde henne. Som om hun ikke var ille nok, så er resten av karakterene helt svarte/hvite med tanke på karakteriseringer og særtrekk. Karakterene er ikke komplekse nok. Noen vil kanskje si at det er for mye å forvente fra en Kyoto Animation-serie, men man kan bare se tilbake på Clannad for å finne gode karakteriseringer.

Et potensial som halvveis lykkes og halvveis mislykkes, er korpsets funksjon i serien. Korpset kunne ha blitt brukt som en større drivkraft enn det det gjøres. Som drivkraft forblir det bakgrunnen i omtrent hele serien, men kommer av og til i forgrunnen. Joda, serien dreier seg om å spille i korps, men stort sett blir potensialet kastet bort på de mangelfulle karakterene. Se til Ping Pong the Animation for å se hvordan man skal bruke en hobby/idrett/klubbaktivitet som drivkraft og motivasjon. Skrivingen er bare ikke god nok.

Nå høres det sikkert ut som at jeg er på grensen til slakt, men det er jeg faktisk ganske langt i fra å gjøre, jeg tok bare det verste først. Det finnes faktisk flere høydepunkt i serien. Et av dem kommer faktisk fra en karakter i serien, men det er ikke fordi han er særlig godt skrevet. Rådgiveren Noboru Taki er som om J.K. Simmons karakter, Fletcher, fra Whiplash hadde plutselig vandret inn i en animeserie. Forskjellene er bare at Noboru i det minste smiler, men replikkene hans svir minst like mye, i det minste i starten. Og jeg kan ikke annet enn å glise av dette.

Et annet høydepunkt er alle de musikalske innslagene som kommer gjennom de felles og separate øvingene, og krones på slutten med konkurransedeltakelse i det som skal gi kvalifisering til den nasjonale konkurransen. Det burde dog ha vært flere slike musikalske innslag i en serie som dreier seg om musikk.

Det Kyoto Animation er best på, er animasjon og lyd. Som vanlig er det her de leverer. Ser man anime bare pga. av ren animasjon som flyter godt og som har en ekstremt sukkersøt visuell stil som ligner på en fordreid versjon av virkeligheten, er dette noe man burde se. I tillegg er lyden så bra som den alltid er. Det er ikke bare de musikalske innslagene som låter bra, lydbildet og musikken som brukes utenfor korpsets musikk funker også til sitt bruk. Stemmeskuespillet er også mer enn godt nok.

Sound! Euphonium er en todelt opplevelse, den har sine øyeblikk, men man kommer til å bli skuffet dersom man forventer seg en velskrevet dramaserie.