---

Ingress:

22. august 1972 begås det et bankran av tre personer. Den ene forsvinner ved starten og overlater jobben til de to andre. Noe går galt for ranerne Sonny og Sal, og de blir raskt omringet av politiet. Samtidig er det fortsatt mer enn en håndfull bankansatte igjen i banken, og spillet om dem er i gang.

Anmeldelse:

Dog Day Afternoon er en intens film som hele tiden trykker godt og holder deg på kanten av stolen. Det er egentlig ikke så mye som skjer under filmen, annet enn at det pågår en psykologisk kamp mellom ranerne og politiet. Kampen bølger frem og tilbake, og det er vanskelig for begge sider å løse situasjonen uten konflikt. På den ene siden har man ranerne, som holder seg rolige og behandler gislene bra, mens på den andre siden har man hundrevis av politimenn som har omringen banken, men som er redde for hva som kommer til å skje med ofrene dersom man presser ranerne for hardt.

Filmen har kanskje ikke det mest originale konseptet eller de mest varierte omgivelsene. Det Dog Day Afternoon derimot har, er et velskrevet manus som lener seg på karakterene, Al Pacino i storform og utførelsen som gjør at man ikke føler at den som står bak kameraet er på noen sin side av konflikten.

Til å begynne med kan Dog Day Afternoon virke som en historiedrevet film med bankranet i sentrum, men det viser seg imidlertid at den er sterkt drevet av raneren Sonny. Sonny er tilsynelatende en tøff fyr, men som gjennom ektefølt dialog med venner og familie viser seg fra en langt mer sympatisk side. Utviklingen virker gjennomført og troverdig. På toppen av det hele spiller Al Pacino rollen til punkt og prikke, og gjør en av sine beste rolletolkninger. Som en sidebemerkning vil jeg nevne at det var det uheldig at Dog Day Afternoon kom ut samme år som One Flew Over the Cuckoo’s Nest, ellers ville nok Al Pacino tatt hjem en Oscar to tiår tidligere enn det han gjorde.

Det er også flere andre karakterer i filmen, men de utvikles ikke like godt som Sonny. Og til tross for at vinklingen virker jevnbyrdig mellom ranerne og politiet, er det lite sympati man får for politiet under filmen. Det kunne ha blitt lagt mer vekt på dem. Noe av det samme kan sies om den andre raneren, Sal, som spilles av John Cazale. Han er en ganske kjedelig karakter som fungerer mest som en gisseltaker uten empati. Noe av grunnen til dette kan noe av den reelle historien svare på. Dog Day Afternoon var opprinnelig basert på reelle hendelser, men det er lite som vites om personen Sal er basert på, så jeg er villig til å overse det som et problem.

Utførelsen av Dog Day Afternoon er det beste ved filmen. Man kan gjette seg frem til hvordan det kommer til å ende, men reisen fra punkt A til B er fremdeles det man ønsker å se. Gjennom engasjerende dialog mellom ranere og gisler og ranere og politi, fravær av orkestrert musikk og nærbilder som viser hvordan ranerne svetter, samtidig som de sliter med å komme på en brukbar plan, gjør at man vil sitte og tenke på hvordan det vil ende til slutt. For hva er oddsen for å komme helskinnet ut av en slik beleiring?

Dog Day Afternoon er en velspilt, velskrevet og gjennomført film som viser en intens situasjon fra to sider uten å heie på en av sidene, men samtidig greier den ikke å vekke like mye sympati for begge sider.