Mushishi-en Ginko forsker på mushi (insektslignende vesener) og hjelper mennesker i nød. Mushi er usynlige for vanlige mennesker og har evner som kan påvirke dem, noe som gjør at Ginko kan komme til sin fulle rett på sine reiser.

Denne omtalen gjelder sesongene 1 og 2 (Mushishi (26 eps) og Mushishi: Next Passage (20 eps)), spesialepisodene Mushishi: Hihamukage og Mushishi: Odoro no Michi og filmen Mushishi: The Next Chapter – Drops of Bells. Med andre ord alt som er blitt utgitt.

Man trenger bare å se en episode for å skjønne hva Mushishi er. Ikke mer, ikke mindre. Liker man den ikke, kan man like gjerne gi opp serien. Fordi Mushishi er ikke en serie som blir bedre eller dårligere over tid.

Mushishi er en av de mest unike seriene jeg har sett. Hovedårsaken til dette er fortellerstilen og kreativiteten som ligger bak fortellingene. Mushishi er en episodisk serie med få karakterer som dukker opp mer enn en gang. Ginko, vår hovedperson, og hans venn, doktoren Adashino, dukker opp flere ganger. Men Mushishi dreier seg egentlig ikke om hovedpersonen, og Mushishi er helt og holdent drevet av historiene. Noen ganger kan det til og med gå en halv episode før Ginko dukker opp.

Men hva er egentlig Mushishi? Serien handler om en ”mushishi”, i vårt tilfelle Ginko, som er en mushi-utrydder/eksorsist samt forsker av fenomenet kjent som ”mushi”. Det er ikke snakk om vanlige insekter her, men glødende vesener som bare visse mennesker kan se og håndtere. Vanlige mennesker kan ikke se dem og lurer derfor fælt på hva som skjer med menneskene rundt seg når de først har blitt smittet av ”usynlige” insekter, ettersom at symptomene er mildt sagt merkelige. Episodene åpner som regel med å presentere slike mennesker med mushi-relaterte problemer, og etter introduksjon vil Ginko vandre inn i fortellingen på et eller annet vis.

Fortellingene holder seg til et format med en episode per fortelling, men det virker aldri som at fortellingene stresses av den grunn. Det er faktisk helt motsatt; Mushishi er en atmosfærisk serie som er treig og tar seg god tid med sine fortellinger. Fortellingene er kreative i den forstand at det varieres med insektstyper og bruken av dem. Og Ginko er også heller ikke overmenneskelig og kan også feile. Så til tross for at dette er en serie med sans for det overnaturlige, har den også et menneskelig element som det spilles mye på. Blandingen av det menneskelige og overnaturlige er sømløst utført, noe som høres merkelig ut på papiret, men som fungerer strålende i praksis.

Mushishi utforsker mange sider ved mennesket, mest av alt det onde, men det er også flere fortellinger som utforsker håp, ignoranse, anger og sorg. Mushi (insekter) er i seg selv verken gode eller onde. Disse skapningene kan påvirke mennesker på helt forskjellige måter, alt etter hva slags typer de er. Noen kan for eksempel forbedre synet, mens andre kan overta mennesker og utsette dem for diverse ting. Mushi brukes som et virkemiddel for å utforske mennesket, noe som for øvrig funker fantastisk på grunn av manuset som gjør at menneskene Ginko møter virker troverdige i sin redsel overfor det ukjente.

Ginko pleier å fremstå som den fornuftige og opplyste, mens flere av dem han møter ikke helt vil tro på hans egenskaper, eller det blir nok mer korrekt å si at de frykter hans advarsler om det som kan skje dersom ikke noe gjøres med et gitt problem. Selv om Ginko er hovedpersonen i Mushishi, er det egentlig ikke så mye vi får vite om ham. Det er et par episoder som knytter seg til hans opphav, men stort sett handler det om de utrolige fortellingene han ender opp i. Han er en mystisk karakter som er vanskelig å tolke og som gjør alt det han kan for å hjelpe tilfeldige folk med sine mushi-problemer. Jeg skal ikke påstå at Ginko er den mest komplekse karakteren noensinne, men etter å ha vært på reise med han over så mange episoder, er det umulig å ikke få sansen for ham, ettersom han er lyset i det som ellers kan være en bekmørk verden.

Atmosfæren i Mushishi er ulikt alt annet du kan finne innenfor anime. Det nærmeste er sannsynligvis Kino’s Journey (Kino no Tabi), som er en treig og atmosfærisk serie som også utforsker mennesket og tankegods skapt av mennesket. For å kunne nyte Mushishi, må man ikke ha dårlig tid. Atmosfæren virker beroligende på seeren. Synet av den evigvarende skogen som Ginko hele tiden vandrer gjennom, burde være nok til å roe seg ned et par hakk. I tillegg har man rolig musikk og scener som virker trege uten den helt store bevegelsen. Nesten som at den minste bevegelse skulle være nok til å dra deg ut av hypnosen. Jo da, det er noen episoder der det er mye bevegelse, men ikke nok til å rokke ved atmosfæren som er Mushishis grunnstamme.

Mushishi er en serie som ikke har noen særlig store svakheter. Jeg kan peke på at sidekarakterene som dukker opp ligner altfor mye på hverandre, men det kan forklares ved at de bare er personer som Ginko møter og som ikke er viktige i det lange løp og som bare er der for å tjene handlingen. Det andre som kan kalles for en svakhet, og som ikke kan bortforklares, er latskap i animasjonsavdelingen. Mushishi har en visuell stil som blander det realistiske med det overnaturlige og lykkes godt med dette, og animasjonen går stort sett godt overens med den visuelle stilen, men unntaket er at karakterene, når man ser dem på avstand, mister ansiktet. Med det mener jeg at det mangler øyne, nese og munn. Som regel er det bare borte i et par rammer før det så er tilbake når nærbildene følger, men for meg fremstår det som latskap. Det kan selvsagt også forstås som at man er ment å se dem på avstand uten å kunne skjelne detaljene i ansiktet, men selv jeg vil ikke gå så langt i å unnskylde en ellers så fantastisk serie.

Avslutningsvis vil jeg trekke frem Yuto Nakanos stemmeskuespillerprestasjon som Ginko. Det er sannsynligvis en av de beste prestasjonene jeg har sett/hørt. Hans særegne stemme passer perfekt som Ginko.

Mushishi er et mesterverk med fortellinger, historiefortelling og kreativitet som overrasker, i tillegg kan den til tider være ganske dyp, med tanke på dens fokus på mennesket. Det er få svakheter ved Mushishi, og av dem er det bare verdt å nevne at ansiktsdetaljer kan forsvinne i et bilde eller to.