Når Ted Crawford finner ut at kona har vært utro, skyter han henne i hodet og sender henne i koma. Hennes elsker er en forhandler og dukker opp på åstedet. Det viser seg at det er en nøye planlagt plan av Crawford, som ønsker å hevne seg på kona og elskeren, men samtidig holde seg unna fengsel. I rettssalen møter han motstand i advokaten Willy Beachum.

Fracture er en typisk thriller, men uten noe mysterium i bunn. Vi vet allerede fra starten av at Ted Crawford er den skyldige. Fracture handler ikke om å fange den mistenkte, men å felle ham. Og dette er noe som kan ta spenningen ut av en film, dersom det ikke er gjort riktig. Ved bruk av uventede, om enn kanskje litt forutsigbare for den som har sett en del thrillere, vendinger og spenningsfylt musikk, greier heldigvis Fracture, for det meste, å beholde en viss spenning.

Det viser seg imidlertid at det ikke er lett å felle Crawford, noe som burde gå greit på papiret, men som er vanskelig å gjennomføre i en rettssal når man sliter med å bevise det. I rettssalen handler det om hva man kan bevise, ikke det man vet. Dette er noe Fracture utnytter til det fulle, og filmen fokuserer derfor stort sett på hva Willy Beachun foretar seg, ettersom han får den utakknemlige jobben med å sørge for at bevisene holder.

Karakterene i Fracture er noen som man vil oppfatte som klisjéfylte. På den ene siden har vi den smarte og arrogante Ted Crawford som blir mesterlig spilt av Anthony Hopkins. En skuespillerprestasjon som ikke rent lite minner om hans tolkning av Hannibal Lecter. Hovedforskjellen mellom disse karakterene er at Crawford ikke har noen sjarm ved seg. Hopkins går her over den usynlige streken mellom sjarmerende gal og rett og slett skremmende. Advokaten Willy Beachum havner nok også i kategorien klisjéfylt. Han skal egentlig over i ny jobb, men så dukker selvsagt denne, tilsynelatende enkle, saken opp og han blir helt besatt av å få Crawford dømt. Rollen er for øvrig velspilt av Ryan Gosling, som her viser litt mer følelser enn det han har gjort de siste årene.

Som thriller funker den helt greit, men den virker i overkant inspirert av andre filmer i samme sjanger. Jeg nevner i fleng Primal Fear, Hannibal Lecter-filmene, Insomnia og Se7en, Fracture er lik de to siste strukturmessig. På samme tid blir den for begrenset av sjangeren og følger konvensjonene som er satt av nevnte filmer, samt tidligere filmer. I sentrum av filmer som dette har man en smart skurk som ser ut til å komme unna med det meste, og filmene fokuserer så på jakten på skurken. For å kunne bryte seg ut av disse konvensjonene, må Fracture gjøre noe helt annerledes, men det skjer aldri. Vendingene er satt på riktige steder, manuset er stort sett brukbart og holder et passende tempo for en thriller, men det kan spås hvordan det ender når man er halvveis.

Fracture er en grei thriller som aldri river seg fri fra sine sjangerkonvensjoner og gjør som man forventer. Vendingene sitter der de skal, tempoet er høyt, dialogene flyter godt, skuespillerprestasjonene er mer enn brukbare, men karakterene er klisjéfylte for sin sjanger og de uforglemmelige øyeblikkene uteblir.