---

Ingress:

Yona er ei prinsesse som har levd et innestengt og beskyttet liv. Når faren hennes, kongen av Kouka, blir myrdet i et kupp, må Yona rømme sammen med sin betrodde tjener, Hak Son, for å unnslippe hennes barndomsvenn, den nye kongen, Su-Won. Hun legger så ut på en reise for å finne fire drager som er ment å stå til tjeneste for kongefamilien.

Anmeldelse:

Jeg hadde ingen forventninger til Yona of the Dawn. Det var bare en serie som dukket opp etter at en fyr hadde anbefalt den. Ettersom det kommer mange serier hver sesong, er det vanskelig å få med seg alt, men man får som regel vite det i ettertid dersom det er noe som har fått oppmerksomhet.

Yona of the Dawn er en serie som har et klart mål nesten fra start av, men etter denne sesongen kan jeg ikke si at dette målet er nådd ennå. Den første sesongen er starten på noe som kan bli noe bra. Først og fremst virker dette på meg som en oppladning til en ny sesong, og jeg blir derfor skuffet dersom vi ikke får en oppfølger.

Men la meg ta det fra begynnelsen av. Prinsessa Yona har hele tiden levd i et slott, beskyttet og utenfor samfunnet. Det er først når hennes verden bryter sammen at hun innser hvor ignorant og naiv hun har vært. Hun får høre om fire drager som skal kunne stå til tjeneste for kongefamilien. Disse dragene er spredd rundt i landet, og mesteparten av den første sesongen går ut på å finne dem.

Selve eventyret Yona legger ut på for å finne dragene er den ytre handlingen i serien, men det er nok Yonas karakterutvikling som har førersete i serien. Hun lærer nye ting og ser hvordan befolkningen i kongeriket har det, og hun finner inspirasjon til å samle dragene. På dette punktet er det vanskelig å si noe mer fordi dette er et punkt som fortsatt er under utvikling når sesongen ender. Man vet ikke helt hvor Yona står når det gjelder formålet med dragene. Uansett har Yona en naturlig utvikling som gjør at hun vakler mellom alle de alternativene hun har foran seg, uten helt å vite hva hun skal gjøre. Dette er et grep som gjør at man kan sympatisere med henne når hun lærer mer om landet sitt.

Yona of the Dawn er en serie med en stabil struktur, kanskje for strukturert og enkelt, vil kanskje noen si. Men ettersom at jeg prøver å se på dette som en innledning til noe større, vil jeg si at strukturen er helt grei. Ja, man får ”først må vi hit og så må vi dit”-følelsen, men når serien er så velskrevet som den er, så lar jeg meg uansett rive med. Utgangspunktet er mer eller mindre standard for eventyrserier av historiemessig mørkere karakter, karakterene brukes god tid på for å forklare bakgrunn og motiver og ting skjer ikke ut av intet. Skrivingen gir derfor mening.

I tillegg til å være en eventyrserie, blandes også undersjangrene komedie, action og romantikk inn i den totale pakken. Actiondelen leverer til å begynne med interessante kamper, men så blir de i overkant ensidige og forutsigbare, og det tar spenningen og faren ut av dem. Jeg sa at skrivingen var god med tanke på karakterer og historie, men det kan dessverre ikke sies for komikken. Den bommer mer enn den treffer og den får meg til å oppfatte flere av karakterene som irriterende, noe som er synd når karakterene har så mye gående for seg. Flere av de samme vitsene blir brukt om og om igjen. Den første gangen kan være morsom, de neste gangene smiler man ikke engang. Dette går mest på at flere av karakterene har fått integrert flere av de samme replikkene i seg, og det er nesten som om de føler seg tvunget til å si de samme vitsene eller fyke i tottene på hverandre på grunn av de samme teite grunnene. Heldigvis er ikke dette nok til å ødelegge serien, og komikken sluker heller ikke alvoret. I tillegg følger ikke karakterene det komiske standardmønsteret under det jeg vil kalle vanlig dialog. Det er derfor snakk om en serie som greier å skille mellom humor og alvor, men som lykkes mer med alvoret enn komikken. Romantikk er den undersjangeren som er minst tilstedeværende i den første sesongen og får heller ikke bein å gå på. Det er en kobling som er gjennomgående, men det har ikke blitt noe av ennå. Derfor er det heller ikke så mye å si om det.

Når jeg er inne på komikken, kan det være verdt å nevne at animasjonen endrer seg av og til for å spille på det komiske, altså å gi karakterene et latterlig uttrykk og å legge til andre farger i bakgrunnen eller lignende. Dette er et virkemiddel som er brukt i mange serier som kan ha en litt seriøs tone (Eks. Hellsing Utimate), og også i denne serien er det noe som tar meg ut av opplevelsen. Det er ikke nødvendig med et slikt stilskifte for å fortelle vitsene. Den vanlige visuelle stilen er for øvrig fargerik og spiller mer på den lyse tonen og håpet i serien. Men fargebruken endres dog der det er mørkt og dystert, noe som allerede skjer i starten. Blandingen av fargebruken brukes godt for å framheve stemningen og følelsene man skal sitte med. Animasjonen for øvrig leverer også på et akseptbalt nivå. I ettertid ble jeg overrasket over at det var Studio Pierrot som stod bak produksjonen, fordi det er et studio som ikke er helt stabile når det gjelder animasjon.

Etter å ha sett Yona of the Dawn uten forventinger, sitter jeg igjen med at den trenger en oppfølger ettersom det er mye bra å hente her. Historien er interessant nok, om enn noe enkelt strukturert, og jeg vil se hvor Yona vil ta historien videre. De andre karakterene brukes mye tid på og gis sin tid i rampelyset uten å haste videre, og det gjør at man kan bry seg om dem også. Som sagt mister actiondelen litt av piffen når kampene ikke er uforutsigbare eller spennende, og til sist bommer komikken en del og gjør at flere av karakterene kan oppfattes som irriterende.