---

Ingress:
En 20 år gammel jente med kallenavnet Babydoll blir lagt inn på Lennox House for the Mentally Insane. Vi befinner oss på 60-tallet i en mannsdominert verden. Babydoll er verken skyldig i drapet på sin egen søster eller sinnssyk. Hun er derimot en modig jente som nekter å godta det som ser ut til å bli hennes skjebne. Sammen med jentene Rocket, Blondie, Pea og hennes søster Amber legger hun noe som kanskje er filmhistoriens latterligste plan, for å rømme fra vold, undertrykkelse og hva som verre er; tortur og voldtekter. Men kamper skal ikke bare kjempes på galehuset for enda større slag skal kriges i en drømmeverden som Babydoll og de andre jentene inntrer, når jenta drømmer seg bort mens hun danser de vakreste trinn. Der finnes det enda større farer enn brutale menn og det er ikke noe barneeventyr jentene skal bryne seg på.

Anmeldelse:
Historien er ikke syltynn. Den er helt ræva. Planen for å rømme er faktisk ikke noe annet enn: Map, fire, knife og key. Ikke akkurat noe ” no further comment necesseary” preg over den planen der. Tro det den som kan, men ut i fra disse fire kodeordene skal denne jentegjengen klare å rømme fra galehuset som fungerer like så godt som strippeklubb, alt etter som. Plottet kunne vært historien til et eller annet dårlig skytespill fra starten av 00-tallet. Når jeg tenker meg om minner filmen meg en del om spillet Gears of War. Spillet hvor store mannfolk går rundt med enda større skytevåpen og plaffer ned monstre etter monstre. Likhetstrekkene er der. Bare bytt ut store mannfolk med hotte babes og etter monstre kan du legge til kjempe samuraier, nazi-zombies og ildsprutende drager. Takket være fiendene nevnt over får vi servert de heftigste kampscener og mektige spesialeffekter. Ingen tvil om at dette må ha kostet flesk å lage.

Det er så utrolig mye å si om Sucker Punch, men en må ikke glemme å legge litt fakta på bordet. Filmen er laget av Zack Snyder. Den 45 år gamle regissøren er ikke bare på få år blitt en av Hollywoods mest ettertraktede regissører, mannen fikk nylig i oppdrag å lage en ny Superman av selskapet Warner Bros. Med filmene 300 og Watchmen viste Snyder for hele verden at han kan det å bruke musikk til film. Her er det kanskje gjort bedre enn noen gang og hele filmen er nesten en stor musikkvideo med en litt halvhjertet dialog til tider. I Watchmen fikk du se hvordan Snyder udødeliggjorde forestillingen med å bruke gamle slagere og artister som Bob Dylan. Her spriter Snyder opp filmen med sanger som Queens We Will Rock You og andre livlige godbiter. Best gjøres det i åpningsscenen eller kanskje en bør si nummeret. Det starter med en av de absolutt råeste åpningsscenene undertegnede har sett i en kinosal noensinne. Uten å ødelegge gleden kan jeg nevne at det er noen helt mektige slowmotions klipp, rått skuespill og en mørk og dyster stemning med helt ypperlige fargevalg som er med på å gjøre dette til en åpningsscene verdt hundrelappen alene. Og alt foregår mens en helt rå remix av Sweet Dreams (Are Made of This) synges i bakgrunnen av Emily Browning selv på vokal. Browning har hovedrollen som Babydoll.

Skuespillet i filmen er ikke det beste jeg har sett, men det er godt nok for en slik film. Nevnte Browning gjør det godt som Babydoll og er ikke bare som alle de andre jentene pen å se på, men kan i motsetning til noen av de også det med skuespill. Browning klarer i hvert fall å få frem et par realistiske ansiktsuttrykk som frykt og sinne i løpet av filmens to timer. Det samme kan nemlig ikke sies om hennes kollegaer Vanessa Hudgens og Jena Malone som spiller, eller prøver å spille henholdsvis Blondie og Rocket. Carla Gugino (kjent fra blant annet seriene Californication og Entourage) gjør det imponerende som jentenes danselærer og Mad Men-stjernen Jon Hamm dukker også opp og Hamm er stilig som alltid. 70 år gamle Scott Glenn, som har spilt i et titalls gode og mindre gode filmer siden 70-tallet, spiller en general som prøver å hjelpe Babydoll og vennene hennes med å rømme. Han dukker opp på de merkeligste steder, med de snodigste kommentarer jevnt og trutt igjennom hele showet.

Sucker Punch er kanskje det beste eksemplet en kan finne på uttrykket Guilty Pleasure. En liker det en ser, men man føler at en ikke bør like det og er redd andre skal se hvor dårlig smak en har. For det er ikke å skyve under et teppe at Sucker Punch er hjernedød underholdning. Det er bare det at det til tider er så forbausende underholdene. Flere av scenene er som rene kunstverk, som den i nevnte åpningsscenen, er så å si alt svart, hvitt eller grått foruten Babydoll og hennes rosa pysj. Alt meget stilig. Det at historien er så ræva som den er og at det finnes plotthull her og der gjør ingenting i dette tilfelle. Overgangene fra galehuset til drømmeverden hvor de største slagene utkjempes er gjort elegant. Settingen er original og alt virker helt utrolig godt gjennomført. Hadde undertegnede måtte trille terningen for filmens historie hadde det fort endt på terningkast en, men hva gjelder musikkbruk og kameraarbeid står filmen til full pott og vel så det. Man blir nok ikke stort klokere av å se denne filmen. Dialogen i filmens sluttscene kan en ikke annet enn og enten riste oppgitt på hodet av eller begynne å le av. Jeg gjorde det siste og nøt filmen til siste scene.

Zack Snyder er nok ingen idiot. Heller ett geni. Jeg tviler ikke et sekund på at mannen vet hva han driver med. Han prøver ikke å lage noe genuint ala The Usual Suspects, tror heller derimot ønsket å realisere sin våte tenåringsdrøm og putte den på det store lerretet. Etter at hans fire første filmer spilte inn godt over 800 millioner dollar, har Snyder nå overbevist de store studioene i Hollywood om at han kan lage film og ikke bare film, men god film som tjener penger. Sucker Punch tror jeg Snyder har hatt lyst til å lage siden han var tolv og nå har han fått filmatisert sin våte tenåringdsrøm. Resultatet ble et stort stykke god underholdning. Sucker Punch fremstår som et friskt pust utenom det vanlige!