Du må være sterk økonomisk i USA for å bli syk. Da er det vel lurt å være helseforsikret? Eller er bare dette en falsk trygghet? I denne dokumentarfilmen sees det med kritiske øyne på det amerikanske helsesystemet, eller mangel på et fungerende system og sammenligner med hvordan mange andre land har det.

Dette er en dokumentarfilm fra kritikerroste Michael Moore. Han er god på å sette ting på spissen og gi oss et raskt bilde av et komplisert system. Denne gangen et det det amerikanske helsesystemet som skal under lupen. Og det som kommer frem er ikke akkurat lystig informasjon.

Helseforsikringssystemet i USA var helt kokko. Det var bonussystemer for forsikringsagenter som gir flest avslag. Slik dokumentaren fremstiller dette, føles dette rett og slett som svindel. Du får ikke den hjelpen du skal ha, uansett om du er forsikret. Og aller tristest er at de fattige er uten håp.

Selv om du har forsikring får du lite eller ingenting. Og er du så heldig å få forsikringen utbetalt, så leter de med lupe etter feil du har gjort i regler eller skjemaer du har fylt ut, slik at de kan kreve tilbake pengene sine. Dette er kynisme satt i system.

Toppsjefene i Helseforsikringsselskapene tjener milliarder og de skummer bare fløten. Hillary Clinton prøvde å lage en helsereform, men helseforsikringsselskapene brukte mye penger til å bekjempe det forslaget og lykkes. Dermed kunne ikke noen ta opp temaet igjen på lenge.

Michael Moore er veldig dyktig til å grave å presentere de harde dataene. Han presenterer det på en måte som både opplyser oss og spiller mye på våre følelser og engasjement for temaet. Michael Moore forklarer også forskjeller på andre helsesystemer og USA er langt nede på listen over fungerende helsesystemer.

Selskapene presenterer løgner om Canada som har fri helsehjelp. De sier at de ikke får hjelp og har lang ventetid.
Canadier lever tre år lengre enn en fra USA i gjennomsnitt. Folk dør i USA når de er fullt helseforsikret. Da er det noe galt med systemet. Selv folk som har vært med å hjelpe etter terroren 11. september får ikke hjelp når de blir skadet etter hjelpearbeidet. Det er også et tankegods at fangene i Guantanamo Bay-fengselet har bedre helsesystem enn i USA.

Konklusjon
Michael Moore bruker sarkasme og humor i måten han forklarer hvordan ting fungerer. Det gjør at dette føles mer absurd og enda mer underholdende. Det skapes mange poenger.

Dokumentaren er veldig bra i starten, men noe inn i filmen går noe av luften ut av ballongen. Det er slik at du skjønner hvor dette bærer hen og da er det ikke like fascinerende lenger. Vi skjønner at det er forskjeller og det rare er å se starten av dokumentaren som beskriver hvor 'kokkojambo' USA sitt helsesystem er. Det er helt uten logikk for andre enn selskapene som skummer fløten og lever det gode livet.

Filmen er også noe for lang. Den kunne vært mye bedre om den ikke hadde gjentatt seg så mye som det den gjør. Den klarer ikke å holde intensiteten oppe hele veien. Likevel er dette en opplysende og underholdende dokumentar. Det er også verdt å merke seg for oss nordmenn, hvor heldig vi er at vi har et ganske fungerende helsevesen. Levealder i USA synker, men i Norge øker den og øker.