---

Ingress:

Tiåret er 1980-tallet og de fargede har harde kår. Vi følger ungdommen til de kommende musikkstjernene Dr. Dre, Ice Cube og Eazy-E. De startet den legendariske rapgruppen N.W.A. De vokste alle opp i Comptons gater og vi får oppleve dem fra der og til karrieren begynner å ta av…

Anmeldelse:

Alt begynner i 1986. Våre gangstervenner må gjemme alt dopet og komme seg unna i det politiet kommer med rambukk inn i huset. Og politiet gjør det systematisk vanskelig for de fargede unge og slår hardt ned på alt, og de blir jaget og tatt, uansett om de har gjort noe eller er uskyldig.

De tre legendene Ice Cube, Dr. Dre, Easy E er tøffe i trynet. Det er hardt for dem å leve og politiet er ute etter de. Det er ikke rart de hater politiet. Gutta lever det vanlige livet i Compton, slik de unge rundt dem gjør. Det er et liv på gaten der kun den sterkeste klarer seg. Men de tre vennene prøver å sette ord på situasjonen gjennom rapmusikken. Det lykkes de godt med. Ice Cube og Easy E rapper og Dr. Dre lager musikkarrangementene.

Alt er fengende fortalt med den fete musikken i sentrum. Filmen er formet som et drama, og det er også litt humor mellom linjene. De får et plateselskap som gjør dem lovlige. De har mye talent. Paul Giamatti spiller kult som manageren som tror på NWA. De andre skuespillerne gjør en strålende jobb og fungerer godt i likheten med dem de skal representere.

Man heier på gutta som er i konstant krig med politiet. Politiet stopper dem for alt og ingenting. De ser ut som gjengmedlemmer, og blir ofte stoppet på gata av politiet fordi de er farget. Politiet er ikke nådig med dem og nedverdiger dem så ofte de kan.

Musikken er en god del av drivet og rytmen i filmen. Det er den som driver handlingen fremover, sammen med suksessen til gutta som kommer snikende.Etter hvert så har de samarbeid med andre legendariske artister som Snoop Dog og 2 PAC.

Gutta prøver å skumme fløten i livet. De lever det gode nyriklivet der alle digger dem. Det er mye dop og damer. Det er noe nakenhet i filmen med fester sammen med damene. Manageren tar en større del av kaken og blir for grådig.

Jeg er vokst opp på 1990-tallet og det er da denne rapperkulturen, som filmen beskriver, kom til Norge.
Vi skjønner gjennom filmen hvorfor tekstene er som de er. De er undertrykket og lever i en verden der de ikke er noe verdt. Likevel prøver de å gi gata en stemme og tale de unges sak.

Dette begynner med dop, så formes musikken med de skarpe tekstene fra hvordan samfunnet behandler dem. Etter hvert blir det krangel om penger og hvem som skal ha sin andel av suksessen. Rapperne lever av å være tøffe og har et image av å ha respekt og gjøre igjen på alle som ypper med dem. Men det å ha med seg en slik ballast er problematisk for dem og det gjør også karrieren meget farlig og det blir mange fiender.

Konklusjon
Det er en lag film på over 2 og en halv time. Det er noe i det lengste laget. Filmen har et bra driv, men sliter noe midtveis, selv om filmen føles bra interessant og underholdende hele veien med rot i virkeligheten. Filmen er sterk å se til tider. Vi får den ufiltrerte historien om vennene i N.W.A. som endret rappen. De gjør dette ganske autentisk. Alt i alt er dette en solid film med et oppslukende kappittel musikkhistorie.

Filmen er dog ganske interessant og forklarer godt hvordan dette fenomenet innenfor rap ble skapt. Dette er musikkhistorie og en tankevekkende film. Du får se hvordan de fargede fra gettoen ble behandlet og vi skjønner at de er missfornøyd med hvordan de blir sett ned på og behandlet som et problem, heller enn å bli tatt seriøst og med den respekten et hvert menneske fortjener.