---

Ingress:

Vi følger astronauten Roy. Han har fått fortalt at hans far var en romhelt som mistet livet under et ærefullt oppdrag. Nå blir Roy brakt inn for å prøve å nøste opp i hva som egentlig skjedde med faren. Det viser seg at overlevelsen til planeten Jorden kan finne svar som faren til Roy kan avdekke svar på. Vi følger Roy inn i det ukjente og til det menneskelige roms ytre grense i forsøket på å stoppe en farlig elektromagnetisk puls som kan true Jorden…

Anmeldelse:

Det hele begynner med et episk bilde av jorden sett fra rommet. Brad Pitt spiller romfareren Roy. Han jobber med arbeid på en romheis. Plutselig skjer det en ulykke. Han faller fra romheisen mot jorden og overlever uten å besvime ned i jordens atmosfære selv om han spinner. Det gjør at han får brukt fallskjermen sin. Han blir brakt inn på teppet når han kommer ned på jorden igjen. Han blir da sendt til Mars på et topphemmelig oppdrag. Faren hans var en pioner som ofret livet sitt for å finne intelligent liv. Han får også vite at det kan være at faren hans gjemmer seg fra de på jorden.

Regien er ved James Gray, som har regissert filmer som We Own the Night fra 2007, som undertegnede likte godt. Dette er en mer ‘ekte-NASA’ sci-fi. Det visuelle preget er på plass. Med andre ord ser ting stilig ut. Du får en fortellerstemme som forer oss med informasjon. Underveis finner vi mer og mer ut hva som er tilfelle. Det er et lite mysterium som gir grobunn for noe av sci-fi stemningen. Filmens åpning minner om den i 2001 en romodysee. Men det blir også en del lignende til Gravity. Musikken er litt romdrømmende og sterkt forankret i sci-fi-landskapet. Du får en del profilerte skuespillere med på laget. I tillegg til Brad Pitt, disker filmen opp med profiler som Tommy Lee Jones, Donald Sutherland og Liv Taylor, for å nevne noen.

Filmen er både mystisk og stillferdig og passer med det fint til tempoet og følelsen av rommet. Det er ikke alltid det høyeste tempoet. Det er en del øyeblikk med litt mer kunstpauser. Fikk nesten litt fealing av de gamle puzzlespillene som Zork Nemesis eller Myst til tider. Særlig i lydstemningen og hvordan ting flyter. Det minner litt om nye Blade Runner til tider, også litt i bruken av musikken, men også noe i visuell stil. I filmen er det litt tidvis action og så går det partier som er mer rolige også mellom actionen. Med det vet man aldri helt når dette tar helt av. Blant annet får vi se en biljakt med piratgrupper på månen.

Konklusjon
Filmen er bra spennende i noen partier, emn så kan det gå andre partier uten spenning. Det gjør at noe av filmen føles noe lang, men føles er inne på noe i noen episke romøyeblikk som minner litt om dem fra Gravity, men jeg synes dette mangler det siste lille ekstra. Med andre ord minner dette litt om filmen Oblivion i gjennomføring. Det vil si at den visuelt sett er inne på noe og den glider av gårde, men gir oss ikke full pakkeløsning.

Som sci-fi-film er dette ganske så kult. Dette ligger seg på en bra og passe troverdig linje uten for mye krumspring. Jeg omfavner en del av sci-fi-øyeblikkene der dette minner om en rekke filmer jeg har sett fra før i alt fra Alfonso Cuaróns til Gravity til Danny Boyles Sunshine med mer. Med andre ord gir dette meg tidvis den sci-fi-stemningen jeg ønsker. Filmen er dog noe naken til tider der jeg bare betrakter i flere partier som gir meg en mer rolig følelse av ting i rommet. Mot slutten får jeg også følelsen av å ha litt referanser tilbake til ‘Apokalypse nå!’, bare i et romlandskap.